Bokanmeldelse: Alt vi ikke har bruk for

Det er et tegn på hvor stor overfloden er og hvor bortskjemte er når vi sukker over alle tingene vi ikke får plass til. Hvorfor skaffer vi oss stadig flere når det allerede er fullt? Hvorfor gir vi mer enn én gave når ingen ting trengs?

Alt du ikke kan gi fra deg, er et tegn på hvor ulykkelig du er, sier han og etterlater ingen tvil om at han mener det han sier.  Jenta ser skuffet på ham, spør om å få beholde drakten som virkelig betyr noe for henne, men han vinner diskusjonen før den starter. Alt skal bort!

Ting er ikke bare gjenstander, men også følelser, minner, historie. Det man selv ikke husker fra livet, husker kanskje andre og om du spør noen om ditt liv, hvordan det var og hva du gjorde, kan det være at du ikke gjenkjenner historien du får fortalt. Dine erfaringer er bare dine. Derfor er det ikke enkelt å kvitte seg med ting, for i gjenstandene ligger biter av historier som ser annerledes ut enn dem som omdannes og redigeres i hodet. Likevel kan det bli for mange ting, som ikke lenger har betydning; de har mistet sin kraft. De forstyrrer.

Hva skal vi med alle tingene våre, vi som har hverandre?, spør mor sin datter, som stirrer på alle tingene som nå ligger på gaten.

Ingenting betydde noe lenger. Den stripete ullvesten, vannpistolen, apekatten i gummi som heller ingen hadde tatt. Den var så stygg, jeg hatet tingene mine.

Å være ni år og se alle tingene sine som ligger på gaten slik at hvem som helst kan forsyne seg og rote gjennom dem, kan være kraftig kost for et lite barn. Ting betyr noe. Barn blir knyttet til ting.

Bildet er lenket.

Conni, som er ni år, har en mor som aksepterer mer enn hun burde. Connis pappa tar mye plass. Han er livligheten selv, men sliter med å leve et rutinepreget liv. Innfallene er mange og den store heltinnen hans er Conni. Han fremstår som en suveren far, hvis fest og moro og spontane innfall er definisjonen på en slik pappa. Det er bare det at et barn trenger rutiner og forutsigbarhet. Det kjedelige livet er gjerne det som gjør at unger mestrer skole og som skaper en trygg barndom.

Farens innfall om å kvitte seg med tingene er et av mange tegn som tyder på at livet hans trenger tempo og at han fungerer best om han får ha regien selv.

Hvor mye liv og spontanitet er tillat for den som er forelder? Er det slik at vi må ta farvel med alt det vi var som barnløse når barna kommer inn i livet vårt?

Det går en grense et sted for hvor utsvevende man kan leve når man har ansvar for barn. Om den ene flagrer hit og dit betyr ikke så mye som om begge foreldrene gjør det, eller om barnet bare har en surremikkel til omsorgsperson. Det kommer likevel til et punkt hvor vi må reagere, ta opp det vi mener er uheldig eller koble inn barnevernet. Om far til Conni ikke er kompetent til å ta seg av henne, vet jeg ikke.

Hva tror du?

Alt vi ikke har bruk for er skrevet av Linda Gabrielsen, uitgitt på Gyldendal forlag 2013. Boka veksler mellom barnets observasjoner og fortellerperspektiv og barnet som voksenperson. Hvordan preges voksenlivet av den barndommen en har hatt?

Andre bloggere har også anmeldt denne boka er:

Bokverket og Merete Granlund– les gjerne deres omtaler og anmeldelser for å få fart på tankene dine.

Bokanmeldelsen ble første gang publisert på bloggen Lammelårtanker.

Reklame