Ungdom som dropper ut er vårt ansvar!

Nesten halvparten av norske skoleelever fullfører ikke videregående skole på forventet tid. Tragisk ikke sant?

Vet du hva? Jeg er ikke så sikker.

Tidligere, før en eller annen skolereform, var videregående skole et valg. På den ungdomsskolen jeg gikk, var det ikke forventet at alle skulle gå videre på skole. Hvis du heller ville jobbe i butikk rett etter ungdomsskolen, var det greit. Det var ikke noe mindreverdig i det. Det var akseptert å jobbe på verksted, manuelle jobber var godt nok. Du ble ikke fremstilt som en byrde for samfunnet hvis du valgte vekk skolen, det var ingen krav om minst bachelorgrad innen ditt 22. leveår.

Vi ble dessuten konfrontert med statistikken som viste at i det lange løp ville det lønne seg å begynne å jobbe som 16-åring, framfor å gå på skole ti år til og attpåtil ende med et stort studielån. Valget var lett for mange.

I dag blir du kalt en dropout om du ikke fullfører videregående innen fem år. Jeg er skeptisk til begrepsbruken. Jeg er kritisk til fremstillingen av «navende» ungdom som sleipe utnyttere.

Jeg tror navingen kan være uttrykk for håpløshet og være et stille opprør mot samfunnets urimelige krav – et krav vi i foreldregenerasjonen har tredd nedover hodene på ungene.

Dessuten er ikke all naving.

Noen ungdommer sliter så mye med helsen at skolegang blir uaktuelt å gjennomføre innen fem år, som er normert tid.

Noen ungdom får ikke den tilretteleggingen de trenger. Noen har ikke fått den oppfølgingen de har trengt gjennom hele grunnskolen, de har blitt sviktet av samfunnet som siden fordømmer dem.

Det er flere med lave grunnskolepoeng som ikke fullfører videregående enn blant dem med høyere poengsum. Kan hende er det de samme som taper kampen om de ufaglærte arbeidsplassene, som det stadig blir færre av.

Grunnene til at ungdom dropper videregående er sammensatte. Som samfunn må vi være varsomme i omtalen av disse ungdommene. Vi må tenke verdighet, for samfunnet skaper klienter når verdigheten uteblir.

Det er tragisk at samfunnet har skapt drop-out-ungdommen. Ved å uverdiggjøre dem som ikke når opp til våre høye forventninger, skaper vi outsideren som ikke føler tilhørighet. Det er min bekymring.

Samfunnet må gi ungdom som sliter på skolen verdighet – ikke fordømmelse. Det er vi som har sviktet – ikke ungdommen som har sleipet seg unna.

**

Teksten er publisert i Vårt Land (20. februar 2015) og i Tønsberg Blad (2. mars 2015).

Mammutfangsten jeg allerede har fanget

Den 16. februar starter årets mammutsalg. Det passer godt med vinterferien!

Å finne frem til de beste bøkene er ikke lett, så det kan hjelpe godt med noen anbefalinger fra folk som har lest dem.

Her kommer bøkene jeg har lest og som jeg anbefaler videre

1001 natt -Vetle Lid Larssen

– visste du at det var norske slaver i Alger i Afrika på slutten av 1700-tallet? Det visste ikke jeg, men nå vet jeg.

1001 natt er historien om Niels Moss og Christian Børs, som ble tatt til slaver, sammen med mange hundretusener andre europeere. Dette er historien om hvordan de overlevde og om hvordan de levde under grusomme forhold, men også om vennskap og lojalitet til hverandre, og en tro på at den vonde tiden skulle ta slutt. Lid Larssen skriver drivende og tar meg inn i historien, lar meg ikke surfe i vannflaten av den. Boken er vel det som kalles en historisk doku-roman, bygget på solide kilder. Den er fengslende som en kriminalroman, innsiktfull som en skjønnlitterær roman. Dette er en bok i særklasse!

 

En liten prinsesse – Frances H. Burnett

– Sara har sin tidligste barndom i India, men sendes til kostskole i England når hun er sju år gammel, som seg hør og bør for en pike fra overklassen. Sett med 2015-øyne er det helt sjukt å forlate ungen sin på eliteskole i et fremmed land, men så er ikke denne boken ment å være realistisk, og den er heller ikke skrevet på denne siden av 2000-tallet.

Bokens forfatter, Frances H. Burnett (1848-1924), kalles «The Romantic Lady». Hun er kjent for sine søte, små romantiske bøker iblandet små stikk til samfunnets inndeling av mennesker i kategorier som skaper et innenforskap og et utenforskap – der de som er innenfor er i mindretall. Dette klasseskillet betyr lite for bøkenes hovedperson, faktisk brukes rikdommen til det beste for både de som har lite og de som har mye mer enn nok. Det handler om de indre egenskapene, ikke om rammene.

Tilbake til boken; Sara opplever å miste sin far og dermed forsvinner også pengene til skoleoppholdet. Hun som ble behandlet av sine små venninner som en prinsesse blir nå plassert på loftet blant tjenerskapet. Alt snus på hodet. Lille Sara er likevel ikke den som gir opp. Hun finner sine løsninger og holder fast ved vennskapene hun fikk da hun ennå var rik. Og en dag oppdager hun noe spesielt, som sår en liten spire til forandring av hele hennes liv…

Boken er en klassiker, som jeg tenker hører hjemme i bokhyllen til små jenter og gutter. Den er spennende og god!

Tenke, fort og langsomt – Daniel Kahneman

– Forfatteren er psykolog og vinner av Nobelsprisen i økonomi. I denne boken deler han erfaringer fra en lang karriere, som blant annet handler om hvordan vi mennesker tar beslutninger og hvorfor vi velger de løsningene vi gjør. Boken er lettlest, underholdende og lærerik. Her får vi innsikt i hvordan hjernen bearbeider, tolker og forstår og det blir blant annet forklart hvorfor vi automatisk har en positiv innstilling til produkter kun basert på navnet i seg selv. Her er mye å lære for deg som er litt nysgjerrig, veldig nysgjerrig eller skikkelig nerd.

Sokrates og sjøpungen – Bjørn Vassnes

– Boken har undertittelen Flukten fra kunnskapen og det er her bokens innhold røpes. Vassnes stiller spørsmål ved det norske utdannelsessystemet og går i dybden av hva kunnskap er og når kunnskapen heller er informasjon. Hvordan kan vi skille de to?

Dette er en samfunnskritsk bok, les den!

2015-02-13 16.41.36

Jeg skrøt innledningsvis av at jeg hadde lest alle disse bøkene, men sannheten er at jeg ikke har lest hele Tenke, fort og langsomt, men det handler mer om meg enn om boken. Jeg er glad jeg har den i hyllen, lett tilgjengelig!

Har du lyst til å kjøpe Verdens Viktigste Begivenhet?

Les gjerne min bokanmeldelse først.

Jeg ønsker deg en god helg og en god mammutjakt!

Lenke gjerne til deg selv her dersom du har skrevet om mammutsalget. Du må gjerne vise andre dette innlegget ved å lenke til det i sosiale medier.

Lenke til mammutsalg.no

Bokanmeldelse: Verdens viktigste begivenhet

Det største i verden er en cirka tre og et halvt kilos sak fordelt på omtrent femti centimeter – iallfall for den som har født saken, eller hentet den lille fra et annet land.

Verdens viktigste begivenhet er skrevet av Viktoria Lindberg. Det er en lettlest bok uten dybde, med størst appell til den som selv er gravid, som nylig har født eller som har lyst til å mimre tilbake til den gangen det var slik. Jeg har vanskelig for å forestille meg at boka appellerer til menn.

Jeg kjenner igjen karakterene fra diverse mammafora. Bokas fire nybakte mødre er forummødre i bokform. At boka er lettlest og ikke gir noe særlig å tenke over, ikke nødvendigvis et minus. Det gjør den mulig å lese mens en egentlig er opptatt med noe annet og den tåler avbrytelser (ammepauser?). Noen ganger er det deilig å lese ei bok som bare forteller en historie og ikke mer enn det.

– bildet er lenket –

De fire mødrene er:

Frøydis som er prinsippfeminist og opptatt av de klassiske feministsakene som at prostitusjon er kvinnefiendtlig. Hun fremstår som litt underlegen mannen, som om hun har komplekser på vegne av sitt kjønn. Hun er opptatt av kønnsperspektivet i barnebøker og hun nekter å hjelpe til når hun er i selskaper med mindre en mann har tilbydt seg det først. Frøydis sliter med ammingen og gir morsmelkerstatning, men skammer seg over det og skjuler det for de andre mødrene. Som akademiker og feminist slites hun mellom prinsippet om lik fordeling av foreldrepermisjonen og det hun faktisk føler for – de to er uforenelige.

Martine som er interiør- og jåledama med litt dårlig selvtillit. Hun mener, men vet ikke helt hvorfor og synes det er vanskelig å uttrykke seg. Hun vil gjerne gjøre andre til lags og er derfor forsiktig med hva hun sier når det gjelder temaer som kan skape konflikt, men samtidig har hun en tendens til å plumpe ut med ting.. Hun er romantisk-feminist, eller hverdagsfeminist som når hun og mannen har en «lik» fordeling av jobben med babyen etter han kommer hjem fra jobb.

Michelle som er alenemor og full av overskudd, som imponerer de andre mødrene. Hun sier selv at hun har en kaffelattebaby, i det ligger at faren er afrikaner – en kar som forøvrig ikke har oppholdstillatelse. Utover det spiller babypappan’ en liten rolle i denne romanen. Michelle sliter med å akseptere seg selv og fordyper seg derfor i babyen, som en ny start av seg selv. Hun er den mora som stadig oppdaterer Facebook og er en «likes-junkie». Mer enn de andre mødrene søker hun bekreftelse, særlig fra Cille osm er hennes motsetning, særlig hva utseende gjelder. Michelle fremstilles som litt dum, men snill og omsorgsfull (ikke like mye overfor seg selv som andre).

Cille som er kreftsyk, men som likevel klarer å skjule det for barselvenninnene sine. Hun er generelt en lukket person som ikke sier noe som ikke er gjennomtenkt. Hun sløser ikke med ord. Hvorfor kommer ikke klart fram. Hun har et litt negativt syn på ting, ser på seg selv som mislykket og sliter med tanker rundt egen død og hva som kommer til å skje med sønnen. Hun har en litt selvhøytidelig måte å være på, noe jeg antar kommer av at livssituasjonen hennes er alvorlig. Derfor reagerer hun med alvor på visse uttalelser fra andre, som ellers er lette og overfladiske.

 

Tematikk

Temaet som går igjen er hvilken betydning morskapet har; forvandles en til mor og forlater seg selv? Hva skjer med parforholdet og hvordan kan det vedlikeholdes; kommer babyen i veien for kjæresteparet? Hva skjer når en forsøker å tilpasse seg rollen som mor og skal samhandle med andre mødre?

Å bli mor for første gang innebærer mange forandringer. For den som har behov for å trekke temaer ut av boka er det nok å ta av. Jeg synes det er forfatterens jobb å gi meg temaene og det synes jeg ikke Lindberg gjør. Det blir for platt. Samspillet mellom mødrene kommer ikke ut til meg, det blir for mumlete. Det kunne vært beskrevet med humor eller med større alvor, men er noe i midten mellom de to. At den ene har kreft skulle en tro fikk mer plass, at det ga rom for litt mer refleksjoner hos Cille, men det er svært lett og luftig. Jeg tenker at det er urealistisk. Jeg vil ha mer!

Alt i alt: En helt grei bok og ikke mer enn det. Hvis du vil eie den, kan du kjøpe den ved å trykke på lenken til Gyldendal eller kjøpe den på Mammutsalget (2015), her finner du katalogen.

**

Bokanmeldelsen er første gang publisert på bloggen Lammelårtanker.

Bokanmeldelse: Krigerhjerte – Min fars reise

Temba er ikke som andre fedre. Ikke bare er han svart sør-afrikaner, men han er også et levende eventyr.

Temba er pappa til Guro i Norge, gjør det Guro til norsk-afrikaner?

Krigerhjerte – min fars reise handler minst om kulturutfordringer og dagens Norge. Mest handler den om Temba Sibekos liv, slik det var i Sør-Afrika.

Guro Sibeko har skrevet sin fars historie. Dette er hennes sjette bok. Språket er til tider knotete med setninger som «stotrer», de krever tålmodighet for en som er opptatt av språk. Formidlingsevnen er likevel god. Til tross for mine kognitive utfordringer i perioden jeg leste boka, virket den slik på meg at jeg bare ville lese videre. Tembas historie er spennende som en fiksjonsroman; utrolig, men troverdig som dokuroman.

2014-12-22 14.14.00

Det som fenger meg mest er ikke supermannen Temba, som kan det meste, deriblant er han diamantsliper, diamantforhandler, pastor, mekaniker, ANC-oberst. Det er historien om vennskap, om å finne støtte i det som ligger inne i seg selv, som ikke svikter selv om mange rundt gjør det. Det er historien om bestefaren som snakker til Temba når han har det verst, som gjennom praten gir Temba nytt pågangsmot når det sviktet for en stund, selv om kritiske røster nok vil hevde at døde mennesker verken kan gi råd eller pep-talks, er dette noe jeg ikke bryr meg om. Enhver må få tro og oppleve som han gjør.

Boken er omtrent likt delt mellom tiden i Sør-Afrika og tiden i Norge, likevel er det mest tiden etter Temba kom til Norge som fascinerer meg. Jeg vil tro det skyldes at det er denne delen jeg er mest interessert i, ikke like mye de årene han var politisk aktiv gjennom sin rolle som soldat. Delen som er fra hans tid i Sør-Afrika forteller meg mest om det store kunnskapshullet jeg har om Afrika og ANC. Jeg blir flau, men samtidig tirrer det litt. Jeg vil vite mer.

Det er episoder fra de første årene i Norge som så tydelig viser hvor homogent landet vårt var i 1970, med tanke på kultur og fargerike fellesskap, som fenger meg mest. Jeg blir flau når Guro forteller om hvordan enkelte nordmenn imiterer en apekatt når de ser faren hennes. Folkeskikk var visst en uting. Jeg har ingen tro på at det er annerledes i dag, rasismen og usikkerheten tar bare andre former og de fleste har vel skjønt at de bare understreker seg selv hvis de imiterer apekatter.

Jeg kjenner meg igjen i Tembas enorme vilje og stolthet over å bidra og delta, også i Norge, både som menneske og som forpliktet overfor det samfunnet han lever i. Temba ser seg selv som arbeidstaker og stoltheten hans ligger i dette. Legen må kreve uføretrygd etter at Temba har presset seg gjennom flere arbeidsperioder med stor risiko for forverring av sykdommen. Han har ikke lenger noe valg, han risikerer å dø dersom han fortsetter å la stoltheten vinne.

Jeg kjenner meg igjen i staheten og stoltheten over å utrette, over å høre til og bidra. Jeg tror at mange som kan bidra ikke ser verdien i dette utover å tjene penger. Det ligger mening i å bidra, ikke bare for å bidra med skatt og til økt bnp, men fordi arbeid gir verdighet. Kanskje det er derfor Temba ikke klarer gi seg, men hele tiden fortsetter videre?

Krigerhjerte – min fars reise er historien om Temba Sibeko, men også fortellingen om Guro, hans datter. Det handler om samspillet og konfliktene deres, men til tross for at Guro plasserer seg selv inn i historien, overtar hun den aldri. Det handler ikke om Guros syn på allting, men på faren som selvstendig person.

For oss som kjenner de fleste historiene om Afrika fra mediene er dette god lesing. Vi kommer bak nyhetsoverskriftene og får innsikt i det levde liv. Dessuten: Svarte er ikke skattesnyltere som kommer til Norge for å sløve vekk livet, men for å bidra. Jeg tror at Guro har vist oss litt uopplyste lesere menneskeligheten i figurer mediene presenterer for oss.

Jeg tenker vi har godt av det!

Bokanmeldelse: Vi dyra

Gaflene dunker hardt i bordet, skjeene klirrer urytmisk mot glassene. Hele rommet er fullt av skviset tomat. Gutta har det gøy – og de vil ha mer!

Den viltre treer-banden skildres i en poetisk språkdrakt av Justin Torres, det er nesten ikke til å tro at dette er hans første roman, for språket er stilstikkert, sårt og intenst i vekslende rytmer som ikke virker oppskriftsmessig. Det fungerer så bra at jeg nesten angrer på at jeg ikke har kjøpt boken. Jeg pleier nemlig å kjøpe bøkene det er noe spesielt med, denne er det.

2014-12-22 15.30.17

De tre brødrene ble født da moren deres ennå var tenåring. Faren deres er en artig fyr som skaper mye show og god stemning. Det underliggende alvoret aner vi, som når voldtekt og vold er en innbakt del i familien. En ustabil far som kommer og går litt som han føler for det, ser ikke belastningen han påfører sønnene eller kjæresten, når han plutselig dukker opp og plutselig ikke er der mer.

Torres pakker det elleville og det alvorlige godt sammen. Under dette stikker skjørheten seg frem når den helst skal holdes på avstand. Det er vel sånn det er med livet; det går ikke en strak vei til suksess, men svinger, krysser seg selv og gjør noen svære spring før vi er klare for det. Slik er fortellingen i Vi dyra også, den går ikke strake veien til voksenlivet, men gjør sine krumspring, dveler ved det gutta har sammen, får godt frem dynamikken og personlighetsulikhetene.

Jeg aner mer enn det blir fortalt denne svære lengselen etter et mer strukturert hjem, der det alltid er mat på bordet, der guttene ikke druknes i klær som er altfor store for dem, der de inkluderes i et fellesskap utenfor familien, og ikke bare er en gjeng som passer på hverandre. Lengselen etter det vi tar for gitt i den norske hverdagen er fraværende i denne familien. Er det ikke mat, så er det ikke mat.

Det er en mangel på struktur som kompenseres for gjennom sprett og spill, gjennom svær kjærlighet og stor ømhet. Det gjelder å henge med, for den som ikke klarer det mister fellesskapet. De tre guttene er på mange måter et trehodet troll, de er ett og når de blir voksne forstår jeg at den sosiale kontrollen de hadde på hverandre i oppveksten, selv om den også skildres godt underveis i boken. Det er i voksen alder det blir særlig tydelig hva som er innafor og ikke. Avvikende personlighet, legning eller ambisjoner er nok til å skvises ut.

Faren til guttene har stor kjærlighet for ungene sine, han er bare ikke helt stø. Han minner meg om faren i boken Alt vi ikke har bruk for (Linda Gabrielsen),  de er begge fedre som går sin egen vei, som ikke møter for mange krav og som er underholdende og langt ifra det norske politiske korrekte. De er forfriskende på sitt vis, men også irriterende i sin ansvarsløshet – for ikke å si periodevise ansvarlighet.

Når det gjelder oversettelsen, synes jeg det har gått litt vel fort. Språklig slurv, som:

.. endelig stoppet og ga oss lift (s 66)

– synes jeg er litt unødvendig. Det er riktignok lov å skrive på norsk, men jeg synes det gjør seg bedre å bruke norske ord når vi har de.

 

Til slutt: Les boken og fortell meg om du likte den!

 

 

Bokanmeldelse: Alt vi ikke har bruk for

Det er et tegn på hvor stor overfloden er og hvor bortskjemte er når vi sukker over alle tingene vi ikke får plass til. Hvorfor skaffer vi oss stadig flere når det allerede er fullt? Hvorfor gir vi mer enn én gave når ingen ting trengs?

Alt du ikke kan gi fra deg, er et tegn på hvor ulykkelig du er, sier han og etterlater ingen tvil om at han mener det han sier.  Jenta ser skuffet på ham, spør om å få beholde drakten som virkelig betyr noe for henne, men han vinner diskusjonen før den starter. Alt skal bort!

Ting er ikke bare gjenstander, men også følelser, minner, historie. Det man selv ikke husker fra livet, husker kanskje andre og om du spør noen om ditt liv, hvordan det var og hva du gjorde, kan det være at du ikke gjenkjenner historien du får fortalt. Dine erfaringer er bare dine. Derfor er det ikke enkelt å kvitte seg med ting, for i gjenstandene ligger biter av historier som ser annerledes ut enn dem som omdannes og redigeres i hodet. Likevel kan det bli for mange ting, som ikke lenger har betydning; de har mistet sin kraft. De forstyrrer.

Hva skal vi med alle tingene våre, vi som har hverandre?, spør mor sin datter, som stirrer på alle tingene som nå ligger på gaten.

Ingenting betydde noe lenger. Den stripete ullvesten, vannpistolen, apekatten i gummi som heller ingen hadde tatt. Den var så stygg, jeg hatet tingene mine.

Å være ni år og se alle tingene sine som ligger på gaten slik at hvem som helst kan forsyne seg og rote gjennom dem, kan være kraftig kost for et lite barn. Ting betyr noe. Barn blir knyttet til ting.

Bildet er lenket.

Conni, som er ni år, har en mor som aksepterer mer enn hun burde. Connis pappa tar mye plass. Han er livligheten selv, men sliter med å leve et rutinepreget liv. Innfallene er mange og den store heltinnen hans er Conni. Han fremstår som en suveren far, hvis fest og moro og spontane innfall er definisjonen på en slik pappa. Det er bare det at et barn trenger rutiner og forutsigbarhet. Det kjedelige livet er gjerne det som gjør at unger mestrer skole og som skaper en trygg barndom.

Farens innfall om å kvitte seg med tingene er et av mange tegn som tyder på at livet hans trenger tempo og at han fungerer best om han får ha regien selv.

Hvor mye liv og spontanitet er tillat for den som er forelder? Er det slik at vi må ta farvel med alt det vi var som barnløse når barna kommer inn i livet vårt?

Det går en grense et sted for hvor utsvevende man kan leve når man har ansvar for barn. Om den ene flagrer hit og dit betyr ikke så mye som om begge foreldrene gjør det, eller om barnet bare har en surremikkel til omsorgsperson. Det kommer likevel til et punkt hvor vi må reagere, ta opp det vi mener er uheldig eller koble inn barnevernet. Om far til Conni ikke er kompetent til å ta seg av henne, vet jeg ikke.

Hva tror du?

Alt vi ikke har bruk for er skrevet av Linda Gabrielsen, uitgitt på Gyldendal forlag 2013. Boka veksler mellom barnets observasjoner og fortellerperspektiv og barnet som voksenperson. Hvordan preges voksenlivet av den barndommen en har hatt?

Andre bloggere har også anmeldt denne boka er:

Bokverket og Merete Granlund– les gjerne deres omtaler og anmeldelser for å få fart på tankene dine.

Bokanmeldelsen ble første gang publisert på bloggen Lammelårtanker.

Favorittbøker lest i 2010

Bøkene jeg likte best i 2010, var

1. Johan Theorin – Nattefokk

2. Nadifa Mohamed – Svart Mamba

3. Bernhard Schlink – Høytleseren

4. Majken Van Bruggen – Månefjellet

5. Mirjam Kristensen – Et rikt liv

6. Mirjam Kristensen – En ettermiddag om høsten

7. Line Baugstø – Regntid

8. Gro Dahle – Blomsterhandlersken

9. Gaute Høivoll – Før jeg brenner ned

10. Hannah Helseth – Generasjon sex

 

For oversikt over de andre leseårene, sjekk Litteratur (ordet er lenket).

 

 

Listen blir oppdatert med lenker når jeg publiserer anmeldelser

Favorittbøker lest i 2009

Beste bøker lest i 2009, er

1. Mustafan Can – Tett inntil dagene, fortellingen om min mor

2. Kjell Askildsen – Thomas F’s siste nedtegnelser til almenheten

3. Johan Theorin – Skumringstimen

4. Markus Zusak – Boktyven

5. Arto Paasilinna – De hengte revenes skog

6. Frank McCourt – Engelen på det sjuende trinn

7. Gunnhild Corwin – Idas dans

8. Gøhril Gabrielsen – Svimlende muligheter, ingen frykt

9. Mads Gilbert og Erik Fosse – Øyne i Gaza

10. Ann Cleeves – Svart som ravnen

 

Listen blir oppdatert med lenker når jeg publiserer anmeldelser.

Favorittbøker lest i 2008

Beste bøker lest i 2008, er

1. Liza Marklund – Studio Sex

2. Line Baugstø – Fire dager, åtte år

3. Line Baugstø – Skulle du komme tilbake

4. Nicole Krauss – Mann går inn i et rom

5. Kerstin Ekman – Hendelser ved vann

6. Carolyn Parkhurst – Babels hunder

7. Ingvar Ambjørnsen – Delvis til stede

8. Torvald Steen –  Vekten av snøkrystaller

9. Georg Hagen – Familien Lament

10. Majgull Axelsson – Den jeg aldri var

 

Listen blir oppdatert med lenker når jeg publiserer anmeldelser.