Amerika

Bokanmeldelse: Blond

Marilyn Monroe er et av de mest kjente ikonene fra 1900-tallet og så vidt jeg vet fins hun fortsatt på plakater på gutte- og jenterom.

Marilyn Monroe er som James Dean – en figur med appell; en karakter vi fascineres av uten at vi vet noe særlig om innsiden.

Jeg har nå lest 300 av nesten 800 sider av boken. Jeg synes det er tungt.

Blond er en fiksjonsroman der Norma Jean Baker, som senere fikk kunstnernavnet Marilyn Monroe, er hovedperson. Forfatteren, Joyce Carol Oates, har stor fascinasjon for dama, som hun antakelig har vokst opp med som ikon. Jeg antar dette da de begge er amerikanske og det bare skiller cirka ti år mellom de.

Jeg er skeptisk til romaner som baserer seg på konkrete personers følelsesliv, uten at personen selv kan korrigere innholdet. Jeg mener det er etisk betenkelig. Det er litt av grunnen til at jeg har hatt Blond ulest i bokhyllen mange år. For å klare å lese boken, må jeg legge bort at det er en virkelig person historien handler om og fokusere på fortellingen.

Historien til Norma Jean er tøff. Hun vokste delvis opp hos sin bestemor, visste aldri hvem sin far var og hadde bare flyktig kontakt med sin mor, som mildt sagt var svært ustabil psykisk. Da bestemoren dør, overtar mor omsorgen, jenta er sånn cirka 6-7 år, etter hva jeg husker. Uten å gå i detaljer, så er det ingen stabilitet i livet til moren, barnet er aldri i sentrum og hun fôres stadig med kvinnenedsettende utsagn der godt utseendet blir en betingelse for kjærlighet.

Det går noen år, jenta overlates til en barnevernsinstitusjon, får vennskap og innsikt i helvete vennene har vært gjennom – her snakker vi alvorlig traumatisering – og reduserer egne erfaringer til «ikke opplevd noe vondt».

Norma Jean er ingenting i egne øyne, men får betydning og verdi når hun blir sett og ivaretatt av menn. Det blir hennes livsprosjekt. I søken etter tilhørighet og omsorg, sletter hun ut egne ønsker. Behovet for å bli sett er svært. Den paternalske overmakten er enorm. Kropp er inngangsbilletten som hindrer ensomhet. Aleine forsvinner hun. Behovet for å gi omsorg er også sterk i henne, men først og fremst for å slippe ensomhet.

Jeg får så vondt av Norma Jean og av det samfunnet og den kulturen hun var en del av. Et eksempel fra mannsverdenen er gutten som håpet at krigen ville fortsette slik at han kunne være mann. Å være mann er å være soldat. I vår tid ville vi håpet at krigen tok slutt slik at vi kunne begynne livet. På den tiden bokens handlinger er fra, var krigen en viktig del av livet. Slik var det også for kvinnene, for når mennene var i krig, fikk de jobb. Altså var det en fordel at krigen ikke tok slutt.

Det er vanskelig å lese side etter side med kvinneundertrykking, med mannlig dominans, med en traumatisert Norma Jean som fordi hun er traumatisert får blikket og kroppsspråket hun er så kjent for. Det er vondt å lese om en dame som kanskje hadde en avhengig personlighetsforstyrrelse, som sjelden tar egne avgjørelser som er gode for henne selv, som sjelden sier noe om hva hun mener, som ikke tenker fremtid og som aldri tar et oppgjør med noe. Hun er så bløt! Hun er så umoden! Og det er vondt å forstå smerten som gjennomsyrer mye av det hun gjør, og «se» hvordan hun forsvinner i blikket, hvor liten distanse hun har mellom seg selv og den hun er som privat person. Det er som om det private ikke fins. Dermed kan hun heller ikke beskytte seg selv. Hun er sårbar hele tiden.

Jeg har over halve boken igjen og kjenner at det vil ta tid å lese den ut. Boken er så dyster! Det krever mye av meg å trenge forbi motstanden jeg har, å forholde meg til avhengigheten, og svakheten, hennes når den preger hver side jeg leser. Likevel: Jeg skal lese denne og så gi den til noen andre.

 

Og kanskje skal jeg lese en biografi om Norma Jean.

Fiksjon er fiksjon.

Hvor stor del av Blond som er det, vet jeg lite om.

 

«Blond», Joyce Carol Oates, Pax forlag 2001

Reklamer

Bokanmeldelse: Vi dyra

Gaflene dunker hardt i bordet, skjeene klirrer urytmisk mot glassene. Hele rommet er fullt av skviset tomat. Gutta har det gøy – og de vil ha mer!

Den viltre treer-banden skildres i en poetisk språkdrakt av Justin Torres, det er nesten ikke til å tro at dette er hans første roman, for språket er stilstikkert, sårt og intenst i vekslende rytmer som ikke virker oppskriftsmessig. Det fungerer så bra at jeg nesten angrer på at jeg ikke har kjøpt boken. Jeg pleier nemlig å kjøpe bøkene det er noe spesielt med, denne er det.

2014-12-22 15.30.17

De tre brødrene ble født da moren deres ennå var tenåring. Faren deres er en artig fyr som skaper mye show og god stemning. Det underliggende alvoret aner vi, som når voldtekt og vold er en innbakt del i familien. En ustabil far som kommer og går litt som han føler for det, ser ikke belastningen han påfører sønnene eller kjæresten, når han plutselig dukker opp og plutselig ikke er der mer.

Torres pakker det elleville og det alvorlige godt sammen. Under dette stikker skjørheten seg frem når den helst skal holdes på avstand. Det er vel sånn det er med livet; det går ikke en strak vei til suksess, men svinger, krysser seg selv og gjør noen svære spring før vi er klare for det. Slik er fortellingen i Vi dyra også, den går ikke strake veien til voksenlivet, men gjør sine krumspring, dveler ved det gutta har sammen, får godt frem dynamikken og personlighetsulikhetene.

Jeg aner mer enn det blir fortalt denne svære lengselen etter et mer strukturert hjem, der det alltid er mat på bordet, der guttene ikke druknes i klær som er altfor store for dem, der de inkluderes i et fellesskap utenfor familien, og ikke bare er en gjeng som passer på hverandre. Lengselen etter det vi tar for gitt i den norske hverdagen er fraværende i denne familien. Er det ikke mat, så er det ikke mat.

Det er en mangel på struktur som kompenseres for gjennom sprett og spill, gjennom svær kjærlighet og stor ømhet. Det gjelder å henge med, for den som ikke klarer det mister fellesskapet. De tre guttene er på mange måter et trehodet troll, de er ett og når de blir voksne forstår jeg at den sosiale kontrollen de hadde på hverandre i oppveksten, selv om den også skildres godt underveis i boken. Det er i voksen alder det blir særlig tydelig hva som er innafor og ikke. Avvikende personlighet, legning eller ambisjoner er nok til å skvises ut.

Faren til guttene har stor kjærlighet for ungene sine, han er bare ikke helt stø. Han minner meg om faren i boken Alt vi ikke har bruk for (Linda Gabrielsen),  de er begge fedre som går sin egen vei, som ikke møter for mange krav og som er underholdende og langt ifra det norske politiske korrekte. De er forfriskende på sitt vis, men også irriterende i sin ansvarsløshet – for ikke å si periodevise ansvarlighet.

Når det gjelder oversettelsen, synes jeg det har gått litt vel fort. Språklig slurv, som:

.. endelig stoppet og ga oss lift (s 66)

– synes jeg er litt unødvendig. Det er riktignok lov å skrive på norsk, men jeg synes det gjør seg bedre å bruke norske ord når vi har de.

 

Til slutt: Les boken og fortell meg om du likte den!