bokanmeldelse

Bokanmeldelse: Indre anliggender

Det er noe med denne boken jeg ikke klarer sette ord på.

Jeg har lest den to ganger, og fascinasjonen var like sterk andre gang som første.

Jeg bare ruller gjennom setning for setning, side for side og det er vanskelig å slutte å lese. Jeg vil bare ikke stanse. Faktisk er det sånn at jeg må tvinge meg til å slutte, må bestemme meg for at jeg skal slutte ved neste punktum, på neste side, ellers er jeg redd jeg hadde lest de 224 sidene i ett strekk. For selv om boka er fantastisk suggerende, kan det blir litt mye å lese en hel bok i et jafs.

Stig Aasvik er forfatteren bak Indre anliggender. Han har skrevet «en realistisk studie av Stig Aasviks hverdag», for å sitere baksiden av boken. Han tar oss med i sitt liv, med mange tilbakeblikk til tidligere hendelser, tanker og følelser, og kombinerer disse på mesterlig måte i kombinasjon med nåtid. Det gir en kontinutet og spenning til en bok som i sin stil ellers fort kunne blitt tørr, treg og tung. Boken har ingen kapitler og ingen avsnitt og setningene kan bli veldig lange, men de har sin funksjon og skaper en dynamikk inndelinger hadde ødelagt.

Til tross for bokens utleverende stil, opplever jeg likevel ikke at det blir for mye, selv om han deler svært intime detaljer om seg selv i deler av boken. At jeg ikke opplever det som navlebeskuende, tror jeg ene og alene handler om Aasviks gode penn (eller skal jeg si «tastefinger»?). Den er så velkomponert og rytmisk at den nesten kunne vært en sang.

Stig Aasvik - Indre anliggender

Stig Aasvik – Indre anliggender

Boken er fornøyelig lesing, og jeg er temmelig sikker på at jeg kommer til å lese den en tredje gang.

~~

Stig Aasvik, Indre anliggender, 2012, Cappelen Damm

 

Reklamer

Bokanmeldelse: Blond

Marilyn Monroe er et av de mest kjente ikonene fra 1900-tallet og så vidt jeg vet fins hun fortsatt på plakater på gutte- og jenterom.

Marilyn Monroe er som James Dean – en figur med appell; en karakter vi fascineres av uten at vi vet noe særlig om innsiden.

Jeg har nå lest 300 av nesten 800 sider av boken. Jeg synes det er tungt.

Blond er en fiksjonsroman der Norma Jean Baker, som senere fikk kunstnernavnet Marilyn Monroe, er hovedperson. Forfatteren, Joyce Carol Oates, har stor fascinasjon for dama, som hun antakelig har vokst opp med som ikon. Jeg antar dette da de begge er amerikanske og det bare skiller cirka ti år mellom de.

Jeg er skeptisk til romaner som baserer seg på konkrete personers følelsesliv, uten at personen selv kan korrigere innholdet. Jeg mener det er etisk betenkelig. Det er litt av grunnen til at jeg har hatt Blond ulest i bokhyllen mange år. For å klare å lese boken, må jeg legge bort at det er en virkelig person historien handler om og fokusere på fortellingen.

Historien til Norma Jean er tøff. Hun vokste delvis opp hos sin bestemor, visste aldri hvem sin far var og hadde bare flyktig kontakt med sin mor, som mildt sagt var svært ustabil psykisk. Da bestemoren dør, overtar mor omsorgen, jenta er sånn cirka 6-7 år, etter hva jeg husker. Uten å gå i detaljer, så er det ingen stabilitet i livet til moren, barnet er aldri i sentrum og hun fôres stadig med kvinnenedsettende utsagn der godt utseendet blir en betingelse for kjærlighet.

Det går noen år, jenta overlates til en barnevernsinstitusjon, får vennskap og innsikt i helvete vennene har vært gjennom – her snakker vi alvorlig traumatisering – og reduserer egne erfaringer til «ikke opplevd noe vondt».

Norma Jean er ingenting i egne øyne, men får betydning og verdi når hun blir sett og ivaretatt av menn. Det blir hennes livsprosjekt. I søken etter tilhørighet og omsorg, sletter hun ut egne ønsker. Behovet for å bli sett er svært. Den paternalske overmakten er enorm. Kropp er inngangsbilletten som hindrer ensomhet. Aleine forsvinner hun. Behovet for å gi omsorg er også sterk i henne, men først og fremst for å slippe ensomhet.

Jeg får så vondt av Norma Jean og av det samfunnet og den kulturen hun var en del av. Et eksempel fra mannsverdenen er gutten som håpet at krigen ville fortsette slik at han kunne være mann. Å være mann er å være soldat. I vår tid ville vi håpet at krigen tok slutt slik at vi kunne begynne livet. På den tiden bokens handlinger er fra, var krigen en viktig del av livet. Slik var det også for kvinnene, for når mennene var i krig, fikk de jobb. Altså var det en fordel at krigen ikke tok slutt.

Det er vanskelig å lese side etter side med kvinneundertrykking, med mannlig dominans, med en traumatisert Norma Jean som fordi hun er traumatisert får blikket og kroppsspråket hun er så kjent for. Det er vondt å lese om en dame som kanskje hadde en avhengig personlighetsforstyrrelse, som sjelden tar egne avgjørelser som er gode for henne selv, som sjelden sier noe om hva hun mener, som ikke tenker fremtid og som aldri tar et oppgjør med noe. Hun er så bløt! Hun er så umoden! Og det er vondt å forstå smerten som gjennomsyrer mye av det hun gjør, og «se» hvordan hun forsvinner i blikket, hvor liten distanse hun har mellom seg selv og den hun er som privat person. Det er som om det private ikke fins. Dermed kan hun heller ikke beskytte seg selv. Hun er sårbar hele tiden.

Jeg har over halve boken igjen og kjenner at det vil ta tid å lese den ut. Boken er så dyster! Det krever mye av meg å trenge forbi motstanden jeg har, å forholde meg til avhengigheten, og svakheten, hennes når den preger hver side jeg leser. Likevel: Jeg skal lese denne og så gi den til noen andre.

 

Og kanskje skal jeg lese en biografi om Norma Jean.

Fiksjon er fiksjon.

Hvor stor del av Blond som er det, vet jeg lite om.

 

«Blond», Joyce Carol Oates, Pax forlag 2001

Bokanmeldelse: Det er jeg som er Torvald

Hvis du vil få masse oppmerksomhet for boka di, lønner det seg tydeligvis å parallellføre teksten med et kjent litterært stykke. Det er sånt pressen suger til seg.

Henrik Ibsens stykke Et dukkehjem er vel kjent for de fleste, om ikke annet så fra skolesammenheng.

Et dukkehjem er en del av kjernekunnskapen til skuespillere, også Mattis Herman Nyquist. Da Nyquist gikk på teaterskolen ble han så engasjert i karakteren Torvald i Et dukkehjem at han skrev rene forsvarstaler for ham (kilde: Aftenposten Kultur). Etter flere år ble de til tittelen på debutboken hans

Det er jeg som er Torvald

Bokcover Det er jeg som er Torvald

Bildet er lenket til Adlibris

Stillstand

Jeg plukket med meg boken fra bibliotekets hylle for nye bøker fordi jeg tenkte det ville være interessant å se om en «ung» mann kunne skrive godt om det hverdagslige. Jeg har ikke tall på hvor mange bøker som er gitt ut, og mange av dem har jeg lest, de siste fem årene som handler om de indre prosessene, om de nære ting som ikke er så enkle.

Det handler om å finne sin plass i sammenheng, om det så skulle være familie, yrkesliv eller i lokalmiljøet. Det handler om hva hovedpersonen vil at sin identitet skal være, satt opp mot hva den faktisk er. Og det handler om å leve et meningsfullt liv.

I denne søken tar forfatteren tak i de bittesmå tingene, gjerne bare observasjoner og følelser på bagatellnivå, og blåser det opp som sjebnesvangre hendelser. Det er som regel lite handling i disse bøkene. Og det skjer som regel ikke større ting enn at noen tar toget fra A til B. Og i en god forfatters hånd trengs det ikke mer for å skape en god bok med en stemning som kryper inn og under.

Det er bare det at når leseren er meg, så oppleves det som om jeg lest den samme boka om og om igjen. Jeg er lei av at det ikke tilføres noe nytt, ingen nye perspektiver, ingen setninger jeg bare må lese høyt, ingen stemning som kryper innover meg. Det er lite som skiller disse bøkene fra hverandre. Det er som om forfatteren har lest en realistisk hverdagsbok og tenkt «sånn kan jeg også skrive!» – og så gjør han det.

Du-bok

Det er jeg som er Torvald er en du-bok. Nyquist skriver til en person jeg tipper er han selv. Jeg lurer på hvorfor han ikke kan skrive ut fra et jeg-perspektiv? Det er slitsomt å lese om at du gjør.

Handler dette om at forfatteren ikke klarer å forholde seg til seg selv, men skaper distanse for å holde ut seg selv og dermed også tilværelsens blytunghet? Jeg mener; kona stiller så mange, harde krav til han, som at han skal ta seg av ungene og ikke gli inn i tankegrublerier, at han skal bidra til festen de snart skal ha i hagen om et par timer, noe som skaper rammen i boken; at han skal ha kontroll nok på seg selv til å gjennomføre de enkle, avgrensede oppgavene hun gir han. Han er en dustemikkel som tydeligvis ikke klarer å organisere seg selv, men trenger hjelp av kona. Han er så fjern at til og med seksåringen må ta grep og lede han gjennom matbutikken da han til en forandring skal handle – etter liste skrevet av kona.

 

Provosert

Jeg kjenner jeg blir forbanna (takk, Nyquist!), over tafattheten, over mangel på organisering av seg selv, over hvor mye han tillater seg å være inni seg selv istedenfor å forholde seg til realitetene, til oppgavene sine, til den virkeligheten som de få timene må få dominere. Jeg mener; når man venter femti gjester, så har man ikke lov å la egne behov og drømmerier få plassen, da må man jobbe og stå på og ikke oppføre seg som et barn!

 

Om å finne sin plass i verden

Jeg skjønner at Torvald sliter med seg selv og sin plass i verden, og det tror jeg mange kan kjenne seg igjen i. Vi har det godt i Norge og Torvald er ikke noe unntak. Jeg tenker at han har det for lett, han har en for kognitiv jobb. Han skulle hatt en fysisk jobb, og gjort et redelig dagsverk – ganske mye oftere enn han åpenbart gjør. Å montere en grill er så vanskelig at det ender med at grillen ligger i tusen deler på bakken med Torvald oppå, og at teltet mangler plugger og når han til sist får tak i dem må han fortsatt få beskjed fra kona om å få opp det fordømte teltet, noe som han også kløner til.

Torvald er en klønete fyr med for mange tanker. Han er en 2015-fyr.

 

Et dukkehjem anno 2015?

Et dukkehjem ble utgitt i 1879 og handler i hovedsak om kjønnsrollemønstre og hvilken plass kvinner og menn har i kraft av kjønnet de tilhører. Emma, kona til Torvald, er en organisert kvinne, som nærmest fungerer som barnevakt for sin mann.

I alle anmeldelsene og debattene jeg har lest om boka opplever jeg at koblingene mellom Ibsen og Nyquist tvinges frem, men selv ser jeg dem ikke. Jeg synes ikke menn i dag er undertrykket av kvinner, at kvinner styrer menn med fjernkontroll og at menn er bundet i hjemmet. Likevel skjønner jeg at det kan være trøblete å finne sin utgave av mannsrollen ettersom samfunnet er endret mye på én generasjon. Få unge menn i dag har hatt forbilder på 2015-utgaven av mannsrollen, de må skape seg selv.

Jeg opplever likevel ikke at det er veldig stor forskjell på menn og kvinners «kjønnsutfordringer», vi har begge forventninger til hverandre og opplever forventninger fra samfunn, arbeidsgivere, familie og venner. Både kvinner og menn må skape oss selv på nytt. Heller ikke kvinner har mødre som levde slik vi lever i dag. Mange kvinner sloss med seg selv om morsrollen eller yrkesrollen skal få størst plass, og tauene som trekker og sliter i ulike retninger er mange. Det er tøft for kvinner og det er tøft for menn som lever med oss, men det er også utfordringer som direkte er rettet mot menn.

 

Til slutt

Det er jeg som er Torvald føyer seg inn i rekken av bøker skrevet de siste fem årene av unge, norske forfattere. Det handler om de indre prosessene; følelsene, tankene, fluktene. Det er lite handling og den som er, kretser rundt de hverdagslige gjøremålene og hendelsene. Sammenhengen med Ibsens Torvald er konstruert, ikke opplevd gjennom teksten, men jeg skjønner at det er et godt grep for den som vil nå ut til anmelderne. En god bok skaper koblingene selv, og må ikke bli påpekt. Boken har dessuten få lag og lite å bygge på.

Likevel er det mye i den som gjør meg forbanna – Nyquist evner å skape følelser hos meg som leser og da er det kanskje en god bok likevel?

Bokanmeldelse: Til døden skiller oss ad

Jeg har lest veldig mye krim gjennom mange år og kom til et punkt der jeg ikke orket mer. Bøkene ble for like, som om de ikke hadde tid til å dvele med noe som helst. Det skapte et behov i meg for tyngde og dybde og en annen tilnærming til et tema.

For få år siden begynte jeg å snuse på kriminallitteraturen igjen og jeg fant noen perler, men fortsatt er jeg halvskeptisk til kriminalbøker. Jeg orker nemlig ikke for mange halvgode eller dårlige bøker og vil gjerne ha en slags garanti for at boken er god – både språklig og handlingsmessig. Ja, jeg vet det er umulig.

Over til bokanmeldelsen:

Til døden skiller oss ad

av

Ingrid Elfberg

plukket jeg med meg på årets Mammutsalg

Den så ut til å være noe mer enn bare en kriminalfortelling – og den forventningen innfridde.

 

Til døden skiller oss ad, bokcover

Til døden skiller oss ad

 

Til døden skiller oss ad har i hovedsak to handlinger som fletter seg inn i og ut av hverandre: Politikvinnen Erikas personlige historie med Göran, som har mishandlet henne i åresvis, og Erikas etterforskning av en forsvinningssak i det politidistriktet hun søker overflytting til, når hun rømmer fra Göran.

Til døden skiller oss ad er utgitt på Silke forlag, noe som gjør meg skeptisk, da jeg tidligere har lest en bok som var så elendig at det var ren viljestyrke som dro meg gjennom. Jeg la ikke merke til hvilket forlag som ga den ut da jeg kjøpte boken, men så det da jeg kom hjem. Boken ble stående ulest i bokhyllen fire måneder, og først nå i juni har jeg lest det.

 

Den traff!

Elfberg evner å nå inn til meg. Måten hun får frem Göran er troverdig og realistisk, jeg kjenner skrekken og den når inn til meg, som om den ble fortalt ansikt til ansikt av en jeg kjenner.

Göran er den klassiske psykopaten som faglitteraturen beskriver. Han er sjarmerende, kjekk, har glimt i øye, er sårbar og livredd, men skjuler det i handlingene sine. Han klarer ikke forholde seg konstruktivt til følelsene sine, med den konsekvens at han bruker omgivelsene til å få det han trenger. Kona Erika er hans eiendel, hans evige bekreftelse på hans verdi, som han henter ved å frata Erika hennes verdi. Hun blir en ting som brukes for å tilfredsstille Göran slik at han slipper å føle seg aleine, liten og kjenne på andre følelser han har sensurert vekk. Når Erika forlater han, føler han seg krenket. Han ser overhode ikke sin egen rolle. Han er perfekt. Alle andre er feil. Han er selvsikker, men har ingen selvinnsikt.

Både Göran og Erika er politi. Inntil hun rømte jobbet de på samme stasjon. Göran har mishandlet Erika mange år og hun har anmeldt ham. Problemet er bare at Göran skremmer dem han ikke kan manipulere og dermed «forsvinner» plutselig anmeldelsene til Erika.

Göran følger psykopatoppskriften godt, han oppsøker Erika på den nye arbeidsplassen, bruker familien hennes og det nye nettverket for å svekke troverdigheten hennes. Han er en edderkopp som spinner nettet.

Det er denne historien som fenger meg mest, altså fremstillingen av hvordan en psykopat er og handler og bruker manipuleringsevnene sine, og når det ikke holder, blir han voldelig. Paralelt med Erikas historie og hennes flukt og kamp for en hverdag uten Göran, følger vi henne i arbeidet som politietterforsker. Saken hun jobber med har likheter til hennes historie og Göran sniker seg inn her også.

 

Etterforsker forsvinning

Erika etterforsker hvorfor arkitekt Barbro forsvant. Hun jobbet ved Plan- og bygningskontoret og hadde ansvar for å godkjenne byggesøknader. Det kommer frem at det har vært trusler rettet mot Barbro, men hvem truer og hvorfor? Hva er det med Barbro som gjør folk sinte og hva er det med ektemannen, som ser ut til å synke inn i passivitet? Og ikke minst: Kan man gjøre en god jobb når man sjøl er traumatisert?

 

Språklige innvendinger

Til døden skiller oss ad er en god historie som speiler samfunnet og psykopatens makt over enkeltindivider, men også hele etater, som vi forventer profesjonalitet og objektivitet fra. Denne siden av boken gjør den til mer enn bare en kriminalfortelling. Historien er godt sydd sammen, selv om den gjerne kunne kuttes med noen sider, fordi det blir litt for detaljert på temaer jeg synes er mindre interessante.

Min store innvendig mot boken, og som bekrefter fordommene mine mot Silke forlag, er språket. Det er noen merkelige formuleringer her og der, språklig grums, som

Erika steg inn gjennom døren. Den velbrukte luften slo imot henne.

«Velbrukt luft» altså? Hvordan kan luften bli velbrukt? Luften kan være tung, men ikke brukt godt.

Luften i korridoren kjentes med ett emmen og innestengt, og det glitret av svevestøv i det svake lyset fra downlightsene i taket

«Svevestøv»? Det fins ikke svevestøv inne. Det er et ord som brukes «forurensende partikler i lufta som er så små at de kan holde seg svevende i lang tids-et skyldes i hovedsak veislitasje, avgasser fra kjøretøy og vedfyring» (kilde: Bokmålsordboka) – ikke om støv innendørs.

Videre er det feil bruk av ord og uttrykk, som  «i forhold til», at pulsen banker i kinnet og andre feil som jeg la mer og mer merke til utover i boken. Jeg vet ikke om det handler om mitt lesetempo eller om de språklig feilene er flere utover de sene sidetallene. Dette språklige grumset kunne lett vært luket vekk. Boken er generelt godt skrevet, så det er synd at oversetter og bokforlag har slurvet med dette.

 

Anbefalt?

Til tross for dette: Boken er god, den er lesbar! Og den gir noe jeg ikke har funnet i andre bøker – en litterær innsikt i psykopati.

Så: Les den og fortell meg hva du synes!

 

OBS!

Jeg har unnlatt å oppgi sidetall for siteringen, for at du som leser ikke skal få noen hint om hva som skjer i boken.

 

Bokanmeldelse: Verdens viktigste begivenhet

Det største i verden er en cirka tre og et halvt kilos sak fordelt på omtrent femti centimeter – iallfall for den som har født saken, eller hentet den lille fra et annet land.

Verdens viktigste begivenhet er skrevet av Viktoria Lindberg. Det er en lettlest bok uten dybde, med størst appell til den som selv er gravid, som nylig har født eller som har lyst til å mimre tilbake til den gangen det var slik. Jeg har vanskelig for å forestille meg at boka appellerer til menn.

Jeg kjenner igjen karakterene fra diverse mammafora. Bokas fire nybakte mødre er forummødre i bokform. At boka er lettlest og ikke gir noe særlig å tenke over, ikke nødvendigvis et minus. Det gjør den mulig å lese mens en egentlig er opptatt med noe annet og den tåler avbrytelser (ammepauser?). Noen ganger er det deilig å lese ei bok som bare forteller en historie og ikke mer enn det.

– bildet er lenket –

De fire mødrene er:

Frøydis som er prinsippfeminist og opptatt av de klassiske feministsakene som at prostitusjon er kvinnefiendtlig. Hun fremstår som litt underlegen mannen, som om hun har komplekser på vegne av sitt kjønn. Hun er opptatt av kønnsperspektivet i barnebøker og hun nekter å hjelpe til når hun er i selskaper med mindre en mann har tilbydt seg det først. Frøydis sliter med ammingen og gir morsmelkerstatning, men skammer seg over det og skjuler det for de andre mødrene. Som akademiker og feminist slites hun mellom prinsippet om lik fordeling av foreldrepermisjonen og det hun faktisk føler for – de to er uforenelige.

Martine som er interiør- og jåledama med litt dårlig selvtillit. Hun mener, men vet ikke helt hvorfor og synes det er vanskelig å uttrykke seg. Hun vil gjerne gjøre andre til lags og er derfor forsiktig med hva hun sier når det gjelder temaer som kan skape konflikt, men samtidig har hun en tendens til å plumpe ut med ting.. Hun er romantisk-feminist, eller hverdagsfeminist som når hun og mannen har en «lik» fordeling av jobben med babyen etter han kommer hjem fra jobb.

Michelle som er alenemor og full av overskudd, som imponerer de andre mødrene. Hun sier selv at hun har en kaffelattebaby, i det ligger at faren er afrikaner – en kar som forøvrig ikke har oppholdstillatelse. Utover det spiller babypappan’ en liten rolle i denne romanen. Michelle sliter med å akseptere seg selv og fordyper seg derfor i babyen, som en ny start av seg selv. Hun er den mora som stadig oppdaterer Facebook og er en «likes-junkie». Mer enn de andre mødrene søker hun bekreftelse, særlig fra Cille osm er hennes motsetning, særlig hva utseende gjelder. Michelle fremstilles som litt dum, men snill og omsorgsfull (ikke like mye overfor seg selv som andre).

Cille som er kreftsyk, men som likevel klarer å skjule det for barselvenninnene sine. Hun er generelt en lukket person som ikke sier noe som ikke er gjennomtenkt. Hun sløser ikke med ord. Hvorfor kommer ikke klart fram. Hun har et litt negativt syn på ting, ser på seg selv som mislykket og sliter med tanker rundt egen død og hva som kommer til å skje med sønnen. Hun har en litt selvhøytidelig måte å være på, noe jeg antar kommer av at livssituasjonen hennes er alvorlig. Derfor reagerer hun med alvor på visse uttalelser fra andre, som ellers er lette og overfladiske.

 

Tematikk

Temaet som går igjen er hvilken betydning morskapet har; forvandles en til mor og forlater seg selv? Hva skjer med parforholdet og hvordan kan det vedlikeholdes; kommer babyen i veien for kjæresteparet? Hva skjer når en forsøker å tilpasse seg rollen som mor og skal samhandle med andre mødre?

Å bli mor for første gang innebærer mange forandringer. For den som har behov for å trekke temaer ut av boka er det nok å ta av. Jeg synes det er forfatterens jobb å gi meg temaene og det synes jeg ikke Lindberg gjør. Det blir for platt. Samspillet mellom mødrene kommer ikke ut til meg, det blir for mumlete. Det kunne vært beskrevet med humor eller med større alvor, men er noe i midten mellom de to. At den ene har kreft skulle en tro fikk mer plass, at det ga rom for litt mer refleksjoner hos Cille, men det er svært lett og luftig. Jeg tenker at det er urealistisk. Jeg vil ha mer!

Alt i alt: En helt grei bok og ikke mer enn det. Hvis du vil eie den, kan du kjøpe den ved å trykke på lenken til Gyldendal eller kjøpe den på Mammutsalget (2015), her finner du katalogen.

**

Bokanmeldelsen er første gang publisert på bloggen Lammelårtanker.

Bokanmeldelse: Krigerhjerte – Min fars reise

Temba er ikke som andre fedre. Ikke bare er han svart sør-afrikaner, men han er også et levende eventyr.

Temba er pappa til Guro i Norge, gjør det Guro til norsk-afrikaner?

Krigerhjerte – min fars reise handler minst om kulturutfordringer og dagens Norge. Mest handler den om Temba Sibekos liv, slik det var i Sør-Afrika.

Guro Sibeko har skrevet sin fars historie. Dette er hennes sjette bok. Språket er til tider knotete med setninger som «stotrer», de krever tålmodighet for en som er opptatt av språk. Formidlingsevnen er likevel god. Til tross for mine kognitive utfordringer i perioden jeg leste boka, virket den slik på meg at jeg bare ville lese videre. Tembas historie er spennende som en fiksjonsroman; utrolig, men troverdig som dokuroman.

2014-12-22 14.14.00

Det som fenger meg mest er ikke supermannen Temba, som kan det meste, deriblant er han diamantsliper, diamantforhandler, pastor, mekaniker, ANC-oberst. Det er historien om vennskap, om å finne støtte i det som ligger inne i seg selv, som ikke svikter selv om mange rundt gjør det. Det er historien om bestefaren som snakker til Temba når han har det verst, som gjennom praten gir Temba nytt pågangsmot når det sviktet for en stund, selv om kritiske røster nok vil hevde at døde mennesker verken kan gi råd eller pep-talks, er dette noe jeg ikke bryr meg om. Enhver må få tro og oppleve som han gjør.

Boken er omtrent likt delt mellom tiden i Sør-Afrika og tiden i Norge, likevel er det mest tiden etter Temba kom til Norge som fascinerer meg. Jeg vil tro det skyldes at det er denne delen jeg er mest interessert i, ikke like mye de årene han var politisk aktiv gjennom sin rolle som soldat. Delen som er fra hans tid i Sør-Afrika forteller meg mest om det store kunnskapshullet jeg har om Afrika og ANC. Jeg blir flau, men samtidig tirrer det litt. Jeg vil vite mer.

Det er episoder fra de første årene i Norge som så tydelig viser hvor homogent landet vårt var i 1970, med tanke på kultur og fargerike fellesskap, som fenger meg mest. Jeg blir flau når Guro forteller om hvordan enkelte nordmenn imiterer en apekatt når de ser faren hennes. Folkeskikk var visst en uting. Jeg har ingen tro på at det er annerledes i dag, rasismen og usikkerheten tar bare andre former og de fleste har vel skjønt at de bare understreker seg selv hvis de imiterer apekatter.

Jeg kjenner meg igjen i Tembas enorme vilje og stolthet over å bidra og delta, også i Norge, både som menneske og som forpliktet overfor det samfunnet han lever i. Temba ser seg selv som arbeidstaker og stoltheten hans ligger i dette. Legen må kreve uføretrygd etter at Temba har presset seg gjennom flere arbeidsperioder med stor risiko for forverring av sykdommen. Han har ikke lenger noe valg, han risikerer å dø dersom han fortsetter å la stoltheten vinne.

Jeg kjenner meg igjen i staheten og stoltheten over å utrette, over å høre til og bidra. Jeg tror at mange som kan bidra ikke ser verdien i dette utover å tjene penger. Det ligger mening i å bidra, ikke bare for å bidra med skatt og til økt bnp, men fordi arbeid gir verdighet. Kanskje det er derfor Temba ikke klarer gi seg, men hele tiden fortsetter videre?

Krigerhjerte – min fars reise er historien om Temba Sibeko, men også fortellingen om Guro, hans datter. Det handler om samspillet og konfliktene deres, men til tross for at Guro plasserer seg selv inn i historien, overtar hun den aldri. Det handler ikke om Guros syn på allting, men på faren som selvstendig person.

For oss som kjenner de fleste historiene om Afrika fra mediene er dette god lesing. Vi kommer bak nyhetsoverskriftene og får innsikt i det levde liv. Dessuten: Svarte er ikke skattesnyltere som kommer til Norge for å sløve vekk livet, men for å bidra. Jeg tror at Guro har vist oss litt uopplyste lesere menneskeligheten i figurer mediene presenterer for oss.

Jeg tenker vi har godt av det!

Bokanmeldelse: Vi dyra

Gaflene dunker hardt i bordet, skjeene klirrer urytmisk mot glassene. Hele rommet er fullt av skviset tomat. Gutta har det gøy – og de vil ha mer!

Den viltre treer-banden skildres i en poetisk språkdrakt av Justin Torres, det er nesten ikke til å tro at dette er hans første roman, for språket er stilstikkert, sårt og intenst i vekslende rytmer som ikke virker oppskriftsmessig. Det fungerer så bra at jeg nesten angrer på at jeg ikke har kjøpt boken. Jeg pleier nemlig å kjøpe bøkene det er noe spesielt med, denne er det.

2014-12-22 15.30.17

De tre brødrene ble født da moren deres ennå var tenåring. Faren deres er en artig fyr som skaper mye show og god stemning. Det underliggende alvoret aner vi, som når voldtekt og vold er en innbakt del i familien. En ustabil far som kommer og går litt som han føler for det, ser ikke belastningen han påfører sønnene eller kjæresten, når han plutselig dukker opp og plutselig ikke er der mer.

Torres pakker det elleville og det alvorlige godt sammen. Under dette stikker skjørheten seg frem når den helst skal holdes på avstand. Det er vel sånn det er med livet; det går ikke en strak vei til suksess, men svinger, krysser seg selv og gjør noen svære spring før vi er klare for det. Slik er fortellingen i Vi dyra også, den går ikke strake veien til voksenlivet, men gjør sine krumspring, dveler ved det gutta har sammen, får godt frem dynamikken og personlighetsulikhetene.

Jeg aner mer enn det blir fortalt denne svære lengselen etter et mer strukturert hjem, der det alltid er mat på bordet, der guttene ikke druknes i klær som er altfor store for dem, der de inkluderes i et fellesskap utenfor familien, og ikke bare er en gjeng som passer på hverandre. Lengselen etter det vi tar for gitt i den norske hverdagen er fraværende i denne familien. Er det ikke mat, så er det ikke mat.

Det er en mangel på struktur som kompenseres for gjennom sprett og spill, gjennom svær kjærlighet og stor ømhet. Det gjelder å henge med, for den som ikke klarer det mister fellesskapet. De tre guttene er på mange måter et trehodet troll, de er ett og når de blir voksne forstår jeg at den sosiale kontrollen de hadde på hverandre i oppveksten, selv om den også skildres godt underveis i boken. Det er i voksen alder det blir særlig tydelig hva som er innafor og ikke. Avvikende personlighet, legning eller ambisjoner er nok til å skvises ut.

Faren til guttene har stor kjærlighet for ungene sine, han er bare ikke helt stø. Han minner meg om faren i boken Alt vi ikke har bruk for (Linda Gabrielsen),  de er begge fedre som går sin egen vei, som ikke møter for mange krav og som er underholdende og langt ifra det norske politiske korrekte. De er forfriskende på sitt vis, men også irriterende i sin ansvarsløshet – for ikke å si periodevise ansvarlighet.

Når det gjelder oversettelsen, synes jeg det har gått litt vel fort. Språklig slurv, som:

.. endelig stoppet og ga oss lift (s 66)

– synes jeg er litt unødvendig. Det er riktignok lov å skrive på norsk, men jeg synes det gjør seg bedre å bruke norske ord når vi har de.

 

Til slutt: Les boken og fortell meg om du likte den!

 

 

Bokanmeldelse: Alt vi ikke har bruk for

Det er et tegn på hvor stor overfloden er og hvor bortskjemte er når vi sukker over alle tingene vi ikke får plass til. Hvorfor skaffer vi oss stadig flere når det allerede er fullt? Hvorfor gir vi mer enn én gave når ingen ting trengs?

Alt du ikke kan gi fra deg, er et tegn på hvor ulykkelig du er, sier han og etterlater ingen tvil om at han mener det han sier.  Jenta ser skuffet på ham, spør om å få beholde drakten som virkelig betyr noe for henne, men han vinner diskusjonen før den starter. Alt skal bort!

Ting er ikke bare gjenstander, men også følelser, minner, historie. Det man selv ikke husker fra livet, husker kanskje andre og om du spør noen om ditt liv, hvordan det var og hva du gjorde, kan det være at du ikke gjenkjenner historien du får fortalt. Dine erfaringer er bare dine. Derfor er det ikke enkelt å kvitte seg med ting, for i gjenstandene ligger biter av historier som ser annerledes ut enn dem som omdannes og redigeres i hodet. Likevel kan det bli for mange ting, som ikke lenger har betydning; de har mistet sin kraft. De forstyrrer.

Hva skal vi med alle tingene våre, vi som har hverandre?, spør mor sin datter, som stirrer på alle tingene som nå ligger på gaten.

Ingenting betydde noe lenger. Den stripete ullvesten, vannpistolen, apekatten i gummi som heller ingen hadde tatt. Den var så stygg, jeg hatet tingene mine.

Å være ni år og se alle tingene sine som ligger på gaten slik at hvem som helst kan forsyne seg og rote gjennom dem, kan være kraftig kost for et lite barn. Ting betyr noe. Barn blir knyttet til ting.

Bildet er lenket.

Conni, som er ni år, har en mor som aksepterer mer enn hun burde. Connis pappa tar mye plass. Han er livligheten selv, men sliter med å leve et rutinepreget liv. Innfallene er mange og den store heltinnen hans er Conni. Han fremstår som en suveren far, hvis fest og moro og spontane innfall er definisjonen på en slik pappa. Det er bare det at et barn trenger rutiner og forutsigbarhet. Det kjedelige livet er gjerne det som gjør at unger mestrer skole og som skaper en trygg barndom.

Farens innfall om å kvitte seg med tingene er et av mange tegn som tyder på at livet hans trenger tempo og at han fungerer best om han får ha regien selv.

Hvor mye liv og spontanitet er tillat for den som er forelder? Er det slik at vi må ta farvel med alt det vi var som barnløse når barna kommer inn i livet vårt?

Det går en grense et sted for hvor utsvevende man kan leve når man har ansvar for barn. Om den ene flagrer hit og dit betyr ikke så mye som om begge foreldrene gjør det, eller om barnet bare har en surremikkel til omsorgsperson. Det kommer likevel til et punkt hvor vi må reagere, ta opp det vi mener er uheldig eller koble inn barnevernet. Om far til Conni ikke er kompetent til å ta seg av henne, vet jeg ikke.

Hva tror du?

Alt vi ikke har bruk for er skrevet av Linda Gabrielsen, uitgitt på Gyldendal forlag 2013. Boka veksler mellom barnets observasjoner og fortellerperspektiv og barnet som voksenperson. Hvordan preges voksenlivet av den barndommen en har hatt?

Andre bloggere har også anmeldt denne boka er:

Bokverket og Merete Granlund– les gjerne deres omtaler og anmeldelser for å få fart på tankene dine.

Bokanmeldelsen ble første gang publisert på bloggen Lammelårtanker.