innvandring

Bokanmeldelse : Fuglene under himmelen

Det starter litt tregt med to mennesker som aldri har møtt hverandre før. Den ene nordmann med nordmenn i generasjoner bak seg, den andre fersk i Norge. Den ene er selvmedlidende inntil det komiske, den andre langt ifra det. Kontrasten mellom forfatteren og romanens hovedperson, for jeg insisterer på at hovedpersonen er Sarah og ikke Nils Harald Sødal, er så stor at jeg blir flau på vegne av landet jeg bor i. Samtidig birar den til nettopp å sette egne filleproblemer i perspektiv. Det trengs.

Der sitter forfatteren og føler seg litt utilpass som lytter til Sarahs historie, han nøler og er klønete. Jeg kjenner oppgitthet og litt irritasjon når han drar seg og sin rolle frem, som om det har noen betydning for historien. Er det ikke Sarah det skal handle om?

 

2014-12-22 14.43.17

Da jeg startet på boka var jeg litt lei av dette fortellergrepet der forfatterens tanker, følelser og reaksjoner gis plass. Kan han ikke bare fortelle historien, liksom?

Jeg har lest flere andre bøker med samme tilnærming, som Alt må vike for natten av Delphine de Vigan og 1001 natt av Vetle Lid Larssen. Fortellergrepet fungerer godt, men gjennom flere bøker mister det effekten. Dette er likevel bare en personlig innvendig mot teknikken. Hvordan dette oppleves kommer selvsagt an på hva slags bøker man leser og i hvilken rekkefølge.

Det viser seg etterhvert at forfatterens inngripen i den historien jeg opplever som den egentlige, virkelig er relevant og har en sammenheng med Sarahs historie.

 

Historien og parallell til annen litteratur

Sarah kommer fra Sør-Sudan, fra en liten landsby som heter Pajok. Da landsbyen ble bombet, flyktet hun sammen med mange andre. Hun var bare seks år. Hun var på flukt to år og kom til slutt til Norge i 1999. Dette er fortellingen om hennes reise.

Å komme bort fra foreldrene allerede som seksåring sier seg selv at er traumatisk og setter jentungen i en sårbar situasjon. Hun blir tatt vare på av andre voksne innimellom, men all omsorgen er kortvarig av grunner jeg ikke skal røpe her. Hun kommer senere i kontakt med voksne mennesker som er langt i fra vennlige og som setter spor i Sarah som blir værende som en stygg tattovering.

Sarah kommer etterhvert i kontakt med Roselyn, en to år eldre jente som også er alene. Roselyn skal følge Sarah resten av livet, iallfall resten av denne boken.

De to jentene viser omsorg for hverandre slik familie viser omsorg for hverandre, uten å nøle, uten å spørre seg hvorfor og om det lønner seg. Selv om jentene skilles, er Roselyn likevel sammen med Sarah gjennom det vanskelige hun må gjennom. Hun rådgir, støtter og presser mildt slik at Sarah ikke gir opp. Roselyn virker som veileder, mor og venninne.

Jeg opplever at Roselyn er med Sarah på samme måte som Temba Sibekos bestefar er med Temba når han har det tøft. Forholdet til åndelighet er kanskje vesentlig forskjellig i den norske og den afrikanske kulturen? Temba Sibeko er hovedpersonen i Guro Sibekos Krigerhjerte – min fars reise, som jeg tidligere har anmeldt (klikk på boktittelen for å lese).

Når Sarah forteller Nils Harald historien om sitt liv, forteller hun samtidig historien om kulturens betydning for opplevelsen av overgrep og hva som er sant. Hun setter Nils Haralds liv i perspektiv. Og hun gir liv til uttrykket «Stillest vann har dypest grunn», slipper opp for innestengtheten sin og lar oss få innblikk i et liv de færreste av oss har personlige erfaringer med.

Hun gir oss også innblikk i barns betydning og rolle i sudansk barneoppdragelse og samfunn, som fint settes opp som motsetninger, men også likheter, til det norske samfunnets syn på det sammen – da også inkludert barnevernets tvilende kompentanse. Hvor kulturelt betinget er barneoppdragelse? Hva er en god mor?

 

Min forståelse og tolkning

Fuglene under himmelen er en lettlest historie om hva som skaper tilhørighet, om å lytte til sin indre sannhet og om hvordan andres overgrep og utnyttelser ikke er over når det er slutt.

Sarahs historie er historien nordmenn trenger, fordi den gir dybdesyn til mange nordmenns endimensjonale, fordømmende bilde av hva innvandrere er, basert på historier i media og statistikk fra NAV. Sødal evner å gi liv til den kvinnen han har samtalet med, slik at jeg føler jeg kjenner henne, som om jeg har stått ved siden av dem og lyttet.

Sarah blir virkelig, ikke bare en romanfigur.

 

 

Men, du har ikke fortalt alt, Sødal!

I starten av romanen stusser Sødal over at Sarah valgte ham som forteller. Jeg lurer på det samme. Hvorfor valgte du Nils Harald Sødal, Sarah?

 

Advertisements

Bokanmeldelse: Krigerhjerte – Min fars reise

Temba er ikke som andre fedre. Ikke bare er han svart sør-afrikaner, men han er også et levende eventyr.

Temba er pappa til Guro i Norge, gjør det Guro til norsk-afrikaner?

Krigerhjerte – min fars reise handler minst om kulturutfordringer og dagens Norge. Mest handler den om Temba Sibekos liv, slik det var i Sør-Afrika.

Guro Sibeko har skrevet sin fars historie. Dette er hennes sjette bok. Språket er til tider knotete med setninger som «stotrer», de krever tålmodighet for en som er opptatt av språk. Formidlingsevnen er likevel god. Til tross for mine kognitive utfordringer i perioden jeg leste boka, virket den slik på meg at jeg bare ville lese videre. Tembas historie er spennende som en fiksjonsroman; utrolig, men troverdig som dokuroman.

2014-12-22 14.14.00

Det som fenger meg mest er ikke supermannen Temba, som kan det meste, deriblant er han diamantsliper, diamantforhandler, pastor, mekaniker, ANC-oberst. Det er historien om vennskap, om å finne støtte i det som ligger inne i seg selv, som ikke svikter selv om mange rundt gjør det. Det er historien om bestefaren som snakker til Temba når han har det verst, som gjennom praten gir Temba nytt pågangsmot når det sviktet for en stund, selv om kritiske røster nok vil hevde at døde mennesker verken kan gi råd eller pep-talks, er dette noe jeg ikke bryr meg om. Enhver må få tro og oppleve som han gjør.

Boken er omtrent likt delt mellom tiden i Sør-Afrika og tiden i Norge, likevel er det mest tiden etter Temba kom til Norge som fascinerer meg. Jeg vil tro det skyldes at det er denne delen jeg er mest interessert i, ikke like mye de årene han var politisk aktiv gjennom sin rolle som soldat. Delen som er fra hans tid i Sør-Afrika forteller meg mest om det store kunnskapshullet jeg har om Afrika og ANC. Jeg blir flau, men samtidig tirrer det litt. Jeg vil vite mer.

Det er episoder fra de første årene i Norge som så tydelig viser hvor homogent landet vårt var i 1970, med tanke på kultur og fargerike fellesskap, som fenger meg mest. Jeg blir flau når Guro forteller om hvordan enkelte nordmenn imiterer en apekatt når de ser faren hennes. Folkeskikk var visst en uting. Jeg har ingen tro på at det er annerledes i dag, rasismen og usikkerheten tar bare andre former og de fleste har vel skjønt at de bare understreker seg selv hvis de imiterer apekatter.

Jeg kjenner meg igjen i Tembas enorme vilje og stolthet over å bidra og delta, også i Norge, både som menneske og som forpliktet overfor det samfunnet han lever i. Temba ser seg selv som arbeidstaker og stoltheten hans ligger i dette. Legen må kreve uføretrygd etter at Temba har presset seg gjennom flere arbeidsperioder med stor risiko for forverring av sykdommen. Han har ikke lenger noe valg, han risikerer å dø dersom han fortsetter å la stoltheten vinne.

Jeg kjenner meg igjen i staheten og stoltheten over å utrette, over å høre til og bidra. Jeg tror at mange som kan bidra ikke ser verdien i dette utover å tjene penger. Det ligger mening i å bidra, ikke bare for å bidra med skatt og til økt bnp, men fordi arbeid gir verdighet. Kanskje det er derfor Temba ikke klarer gi seg, men hele tiden fortsetter videre?

Krigerhjerte – min fars reise er historien om Temba Sibeko, men også fortellingen om Guro, hans datter. Det handler om samspillet og konfliktene deres, men til tross for at Guro plasserer seg selv inn i historien, overtar hun den aldri. Det handler ikke om Guros syn på allting, men på faren som selvstendig person.

For oss som kjenner de fleste historiene om Afrika fra mediene er dette god lesing. Vi kommer bak nyhetsoverskriftene og får innsikt i det levde liv. Dessuten: Svarte er ikke skattesnyltere som kommer til Norge for å sløve vekk livet, men for å bidra. Jeg tror at Guro har vist oss litt uopplyste lesere menneskeligheten i figurer mediene presenterer for oss.

Jeg tenker vi har godt av det!