Line Baugstø

Sørlandske forfattere jeg har lest og likt

Man kan si mye om bokklubber og hvor dritt det er å måtte betale for en haug bøker en glemte å avbestille, men noen ganger er glemte avbestillinger starten på livslang kjærlighet. Jeg har blitt kjent med Line Baugstø og Margaret Skjelbred på den måten. Evig takknemlig!

I anledning Verdens Bokdag vil jeg presentere tre sørlandske forfattere jeg har lest og likt. Ikke at det er et stort poeng av de er sørlendinger, dette er noe jeg tilfeldigvis oppdaget som et likhetstrekk, og kan hende fins det flere jeg ikke har oppdaget. Opplys meg gjerne!

 

Tre favoritter:

 

Line Baugstø

– bergtok meg med Fire dager, åtte år og siden har jeg lest alt hun har utgitt, av voksenbøker.

Den som har truffet meg best er Regntid – en bok om en norsk familie som drar til Sri Lanka for å gjøre en forskjell. Fortellerstemmen er Gros, som er frilans-journalist, og litt lei av hverdagens repeterende, forutsigelige rytme, noe som ikke er vanskelig å ikke kjenne seg igjen i.  Når Gros mann, Harald, som er arkitekt, får i oppdrag å bidra til bygging av et fredssenter med norske bistandsmidler er hun ikke akkurat motvillig til å dra til Sri Lanka. Bistandsarbeidet er ikke så enkelt og ukomplisert som det kan synes som i trygge, trauste Norge. Å forlate et velorganisert land, gjør noe med en. Gro vet at gamlekjæresten også er i samme land og har en hemmelig drøm om å møte ham igjen. Er det smart? Hva skjer hvis en tillater seg å inkludere andre mennesker i det forholdet en er i, selv om det bare er på tankeplanet? Hva skjer når det norske perspektivet på fredsarbeid ikke er forankret i kulturen som råder i det landet en skal bidra i?

 

Mirjam Kristensen

– er jeg ikke sikker på hvordan jeg oppdaget, men da jeg leste debuten hennnes oppdaget jeg at den første boken jeg leste av henne likevel ikke var det mest sjarmerende jeg hadde lest. Hennes debut Dagene er gjennomsiktige er en bok om sorg, sett fra barnets perspektiv. Den burde leses av alle som jobber direkte med barn, for den gir en unik innsikt i hvordan barn opplever og ser ting, som voksne er blinde for. Boken gir en innsikt som fagbøker ikke kan gi.

Mirjam Kristensen har en tone jeg ikke finner hos andre. Hun skiller seg ut på en måte som gir meg følelsen av at historiene er viktige for henne, på en indre, ekte måte. Det virker på meg som om hun tar seg tid med bøkene, som om hun ikke skriver for å selge eller etter en slags oppskrift, som mange andre unge forfattere (særlig kvinnelige) gir meg inntrykk av å gjøre. Kristensen skriver fordi hun har noe å si, ikke fordi hun elsker å skrive, som mange andre begrunner bøkene sine med. Jeg har riktignok aldri snakket med henne, så dette er bare inntrykk og en opplevelse jeg har gjennom bøkene hennes.

 

Gaute Heivoll

– ble verdenskjent i Norge med Før jeg brenner ned, en historie fra en liten bygd på sørlandet fra en periode der en pyroman gikk løs. Denne perioden var samme år som Heivoll ble født. Boka handler om hva som skjer med lokalmiljøet når slike dramatiske hendelser skjer. Samtidig er dette historien om hvordan en forfatter blir til. Jeg likte boken godt, særlig den personlige historien til Heivoll som er fint flettet inn i historien til bygda.

Likevel er ikke dette favorittboken min av Heivoll. Novellesamlingen Doktor Gordeau og andre noveller fra 2007 ga meg lyst til å kaste hele greia i veggen, for noe så irriterende fantastisk skrevet om det indre og ytre miljøet mennesker godtar å befinne seg i! Heivoll er en mester til å beskrive de indre reaksjonene og beveggrunnene folk har for å gjøre eller ikke gjøre det det gjør. Ingenting er bare, men komplisert og sterkt indrestyrt. Det er lite dialog og diskusjon. Ting bare er sånn. Fastgrodd. Intenst.

Jeg må også trekke frem Himmelarkivet fra 2008, en roman som ikke har det samme gufset som novellesamlingen, men som likevel gir den tunge, seige følelsen av å stå fast, som gir innsikt i hvorfor folk fortsetter å være i det som bare er, uten spørsmål. Himmelarkivet er historien om Louis Hogganvik, som ble arrestert under andre verdenskrig og ført til Arkivet i Kristiansand, som var Gestapos hovedkvarter. Heivoll følger Hogganviks historie, men også sin egen gjennom prosessen det er for han å skrive boken.

Når jeg leser bøker som Himmelarkivet og Morfar, Hitler og jeg av Ida Jackson, er det den omfattende tausheten som slår meg som spesiell. Det som er skjedd, skal dynges ned i taushet og på den måten forsvinne. Denne strategien ser jeg også i saker som 22.juli 2011 og andre tragedier; mange mener vi skal glemme og ikke snakke om, men er det riktig? Hvordan kan vi klippe ut biter av vår historie og etterlate store hull? Jeg tror ikke det er mulig. Vi må forholde oss til det som skjer, også når det er vondt.

Det er skrevet mange bøker om andre verdenskrig. Jeg tror det skyldes av vi trenger å vite, både for å forstå og kunne forhindre, altså gjennom å få økt kunnskap og innsikt som samfunn, men også som individuelle personer trenger vi å være en del av vår egen historie.

 

Oversikt over utgivelser

Line Baugstø – se oversikt på Oktober.no

Mirjam Kristensen – se oversikt på Oktober.no

Gaute Heivoll – se oversikt på Tiden.no

 

 

 

 

 

Advertisements