Jorden rundt med bøker

Etter inspirasjon fra Pia, som skriver bloggen Pias Kulturkrok, har jeg organisert bøkene jeg har lest etter land forfatteren kommer fra, eller der handlingen hovedsaklig er lagt til. Hvis jeg har anmeldt boken, legger jeg lenke under bokens tittel. Mai 2016 har jeg lest bøker fra 38 land.

Bokanmeldelsene i bloggen har jeg tagget etter verdensdel, med unntak av norske bøker som bare tagges «Norge», men i verdensoversikten har jeg valgt ut en bok eller to fra hvert land. Listen viser altså ikke alt jeg har lest. Jeg er litt usikker på om jeg skal dele USA inn i statene, hva synes du?

Jeg skal forsøke å huske på å oppdatere listen etterhvert. Har du tips eller råd, så legg dem gjerne i kommentarfeltet.

Hvis du oppdager feil i listen, er jeg glad for et hint om det!

 

Afganistan – Kvinne blant krigsherrer av Malalai Joya

Alaska – Legender om et selvmord av David Vann

Australia – Vrengt musikk av Tim Winton

Brasil – Veronica vil dø av Paulo Coelho

Danmark – Den som blunker er redd for døden av Knud Romer

Canada – Et uvedkommende liv av Camilla Gibb

Chile – Måter å komme hjem på av Alejandro Zambra

Columbia – Kjærlighet i koleraens tid – Gabriel Garcia Márques

England – Den merkelige hendelsen med hunden den natten av Mark Haddon

Finland – Stalins kyr og Utrenskning Sofi Oksanen og mange, derav De hengte revenes skog av Arto Paasilinna

Frankrike – Alt må vike for natten av Delphine de Vigan (favorittbok lest i 2013)

India – Den uekte av Hari Kunzru

Irland – Engelen på det sjuende trinn – Frank McCourt (favorittbok lest i 2009)

Island – Stiklingen – Audur Ava Ólafsdóttir

Italia – Fyrsten av Niccoló Machiavelli

Japan – Norwegian wood og Elskede Sputnik av Haruki Murakami

Kamerun – Mont Plaisant av Patrice Nganang

Kenya – Hvetekornet av Ngugi wa Thiong’o

Kina – Frosker (favorittbok i 2014) og Hvitløksballadene av Mo Yan

Kongo – Knust glass og I morgen blir jeg tjue av Alain Mabanckou (favorittbok lest i 2013)

Kurdistan – Tett inntil dagene av Mustafa Can (favorittbok lest i 2009)

Marokko – Pinnsvinets eleganse av Muriel Barbery

Mexico – Frida – Et selvmords anatomi av Slavenka Drakuli (favorittbok lest i 2014)

Norge – Du skal elske lyset av Margaret Skjelbred (favorittbok lest i 2012)

Persia – Månepiken av Mehran Amirahmadi (favorittbok i 2013)

Peru – Brev til en ung forfatter av Mario Vargas Llosa

Portugal – Nattog til Lisboa av Pascal Mercier

Russland – Damen med hunden av Anton Tsjekhov

Shetland – Hvite netter av Ann Cleeces

Spania – Vindens skygge av Carlos Ruiz Zafón

Sverige – Blåskjellstranda av Marie Hermanson (favorittbok lest i 2013)

Syria – Honningbeviset av Salwa Al Neimi

Sør-Korea – Ta vare på mamma av Shin Kyung-Sook

Sør-Afrika – Før jeg glemmer av André Brink (favorittbok lest i 2014)

Sørøst-Asia – Fuglen av Oh Jung-Hee

Tsjekkia – Om foreldre og barn av Emil Hakl

Tyskland – David Mahlers tid av Daniel Kehlmann

USA – Da gud var en kanin av Sarah Winman (favorittbok lest i 2013)

Zimbabwe – Damenes detektivbyrå av Alexander McCall Smith

Øst-Afrika – Svart mamba av Nadifa Mohamed (favorittbok lest i 2010)

 

 

 

Reklame

Tre bøker til oppmuntring

Hvis det går litt treigt med lesingen, eller du av andre grunner trenger en oppmuntring, kan jeg anbefale disse tre

 

Kommoden av Rune Belsvik

– Jolver Nilsen fyller femti. Han vil bli en bedre mann, som det er lettere å leve med – for han selv. Jolver har det med å være akkurat litt for ærlig med sin kone. Han har nemlig fått det for seg at ærlighet er viktig, men har ikke helt skjønt at det er ærlighet overfor seg selv som er viktigst. Litt for mye ærlighet kan være sårende og skape avstand. Det er akkurat det som skjer når han forteller kona at hun er blitt ekkel – og da snakker vi ikke «ekkel» som i ubehagelig på grunn av ting hun sier eller gjør, men at kroppen hennes er ekkel. For å si det sånn så får det konsekvenser.

Kommoden er en bok om å være mann med en rekke selvpåførte begrensninger, men litt haltende selvbilde og om hvordan han forsøker å bli mer som han burde være og om mannlig vennskap. Det handler om å ikke være helt komfortabel med seg selv, om å være nølende når man burde være sikker og om det tause fellesskapet som fins blant mange menn.

Dette er en fornøyelig bok som fikk meg til å le begge gangene jeg leste den, men som også har inspirert til videre tenking.

 

En rekke avbrutte forsøk – Selma Lønning Aarø

-Selma skal skrive om barndommen sin, enkelt tema tenker hun. Det er bare det at Selma er av den samvittighetsfulle typen som ikke vil gjøre noe galt og iallfall ikke støte noen. Er det mulig å skrive selvbiografisk uten å støte? Kan en selvbiografisk roman bli sann i andres øyne? Ifølge boken: Sannsynligvis ikke.

Lønning Aarø skriver lett og morsomt, uten at boken blir en humor-bok. Hun er bare flink til å sette ting sammen på en måte som får frem det komiske i det hverdagslige.

Boken passer perfekt hvis du trenger noe å le av som ikke er skapt for at du skal le, latteren kommer bare av seg selv.

 

Valmuekvinnen av Noëlle Châtelet

Marthe er 70 år. Hun er enke og har to barn. Hun har aldri vært skikkelig forelsket, men har levd som skygge av sin mann, som så mange kvinner i hennes generasjon har gjort. Som vi alle vet er det kaldt i skyggen, kanskje særlig i skyggen av menn. Etter mange år som enke er det som om noe løsner i henne, sansene åpner seg og hun kommer mer frem i seg selv. Marthe blir forelsket.

Valmuekvinnen er en nydelig historie jeg leste for et par år siden og som jeg har tatt frem igjen nå. Det er en bok om å ikke gi opp og om å finne kjærligheten igjen i godt voksen alder. Boka er lettlest og er trykt i stor skrift slik at den skal være enkel å lese for den som trenger det. Den er dessuten skrevet i et enkelt språk, som jeg vil tro er en god hjelp til dem som ikke er vant med å lese.

Håper noe av dette faller i smak!

Mammutfangsten jeg allerede har fanget

Den 16. februar starter årets mammutsalg. Det passer godt med vinterferien!

Å finne frem til de beste bøkene er ikke lett, så det kan hjelpe godt med noen anbefalinger fra folk som har lest dem.

Her kommer bøkene jeg har lest og som jeg anbefaler videre

1001 natt -Vetle Lid Larssen

– visste du at det var norske slaver i Alger i Afrika på slutten av 1700-tallet? Det visste ikke jeg, men nå vet jeg.

1001 natt er historien om Niels Moss og Christian Børs, som ble tatt til slaver, sammen med mange hundretusener andre europeere. Dette er historien om hvordan de overlevde og om hvordan de levde under grusomme forhold, men også om vennskap og lojalitet til hverandre, og en tro på at den vonde tiden skulle ta slutt. Lid Larssen skriver drivende og tar meg inn i historien, lar meg ikke surfe i vannflaten av den. Boken er vel det som kalles en historisk doku-roman, bygget på solide kilder. Den er fengslende som en kriminalroman, innsiktfull som en skjønnlitterær roman. Dette er en bok i særklasse!

 

En liten prinsesse – Frances H. Burnett

– Sara har sin tidligste barndom i India, men sendes til kostskole i England når hun er sju år gammel, som seg hør og bør for en pike fra overklassen. Sett med 2015-øyne er det helt sjukt å forlate ungen sin på eliteskole i et fremmed land, men så er ikke denne boken ment å være realistisk, og den er heller ikke skrevet på denne siden av 2000-tallet.

Bokens forfatter, Frances H. Burnett (1848-1924), kalles «The Romantic Lady». Hun er kjent for sine søte, små romantiske bøker iblandet små stikk til samfunnets inndeling av mennesker i kategorier som skaper et innenforskap og et utenforskap – der de som er innenfor er i mindretall. Dette klasseskillet betyr lite for bøkenes hovedperson, faktisk brukes rikdommen til det beste for både de som har lite og de som har mye mer enn nok. Det handler om de indre egenskapene, ikke om rammene.

Tilbake til boken; Sara opplever å miste sin far og dermed forsvinner også pengene til skoleoppholdet. Hun som ble behandlet av sine små venninner som en prinsesse blir nå plassert på loftet blant tjenerskapet. Alt snus på hodet. Lille Sara er likevel ikke den som gir opp. Hun finner sine løsninger og holder fast ved vennskapene hun fikk da hun ennå var rik. Og en dag oppdager hun noe spesielt, som sår en liten spire til forandring av hele hennes liv…

Boken er en klassiker, som jeg tenker hører hjemme i bokhyllen til små jenter og gutter. Den er spennende og god!

Tenke, fort og langsomt – Daniel Kahneman

– Forfatteren er psykolog og vinner av Nobelsprisen i økonomi. I denne boken deler han erfaringer fra en lang karriere, som blant annet handler om hvordan vi mennesker tar beslutninger og hvorfor vi velger de løsningene vi gjør. Boken er lettlest, underholdende og lærerik. Her får vi innsikt i hvordan hjernen bearbeider, tolker og forstår og det blir blant annet forklart hvorfor vi automatisk har en positiv innstilling til produkter kun basert på navnet i seg selv. Her er mye å lære for deg som er litt nysgjerrig, veldig nysgjerrig eller skikkelig nerd.

Sokrates og sjøpungen – Bjørn Vassnes

– Boken har undertittelen Flukten fra kunnskapen og det er her bokens innhold røpes. Vassnes stiller spørsmål ved det norske utdannelsessystemet og går i dybden av hva kunnskap er og når kunnskapen heller er informasjon. Hvordan kan vi skille de to?

Dette er en samfunnskritsk bok, les den!

Jeg skrøt innledningsvis av at jeg hadde lest alle disse bøkene, men sannheten er at jeg ikke har lest hele Tenke, fort og langsomt, men det handler mer om meg enn om boken. Jeg er glad jeg har den i hyllen, lett tilgjengelig!

Har du lyst til å kjøpe Verdens Viktigste Begivenhet?

Les gjerne min bokanmeldelse først.

Jeg ønsker deg en god helg og en god mammutjakt!

Lenke gjerne til deg selv her dersom du har skrevet om mammutsalget. Du må gjerne vise andre dette innlegget ved å lenke til det i sosiale medier.

Lenke til mammutsalg.no

Bokanmeldelse: Krigerhjerte – Min fars reise

Temba er ikke som andre fedre. Ikke bare er han svart sør-afrikaner, men han er også et levende eventyr.

Temba er pappa til Guro i Norge, gjør det Guro til norsk-afrikaner?

Krigerhjerte – min fars reise handler minst om kulturutfordringer og dagens Norge. Mest handler den om Temba Sibekos liv, slik det var i Sør-Afrika.

Guro Sibeko har skrevet sin fars historie. Dette er hennes sjette bok. Språket er til tider knotete med setninger som «stotrer», de krever tålmodighet for en som er opptatt av språk. Formidlingsevnen er likevel god. Til tross for mine kognitive utfordringer i perioden jeg leste boka, virket den slik på meg at jeg bare ville lese videre. Tembas historie er spennende som en fiksjonsroman; utrolig, men troverdig som dokuroman.

Det som fenger meg mest er ikke supermannen Temba, som kan det meste, deriblant er han diamantsliper, diamantforhandler, pastor, mekaniker, ANC-oberst. Det er historien om vennskap, om å finne støtte i det som ligger inne i seg selv, som ikke svikter selv om mange rundt gjør det. Det er historien om bestefaren som snakker til Temba når han har det verst, som gjennom praten gir Temba nytt pågangsmot når det sviktet for en stund, selv om kritiske røster nok vil hevde at døde mennesker verken kan gi råd eller pep-talks, er dette noe jeg ikke bryr meg om. Enhver må få tro og oppleve som han gjør.

Boken er omtrent likt delt mellom tiden i Sør-Afrika og tiden i Norge, likevel er det mest tiden etter Temba kom til Norge som fascinerer meg. Jeg vil tro det skyldes at det er denne delen jeg er mest interessert i, ikke like mye de årene han var politisk aktiv gjennom sin rolle som soldat. Delen som er fra hans tid i Sør-Afrika forteller meg mest om det store kunnskapshullet jeg har om Afrika og ANC. Jeg blir flau, men samtidig tirrer det litt. Jeg vil vite mer.

Det er episoder fra de første årene i Norge som så tydelig viser hvor homogent landet vårt var i 1970, med tanke på kultur og fargerike fellesskap, som fenger meg mest. Jeg blir flau når Guro forteller om hvordan enkelte nordmenn imiterer en apekatt når de ser faren hennes. Folkeskikk var visst en uting. Jeg har ingen tro på at det er annerledes i dag, rasismen og usikkerheten tar bare andre former og de fleste har vel skjønt at de bare understreker seg selv hvis de imiterer apekatter.

Jeg kjenner meg igjen i Tembas enorme vilje og stolthet over å bidra og delta, også i Norge, både som menneske og som forpliktet overfor det samfunnet han lever i. Temba ser seg selv som arbeidstaker og stoltheten hans ligger i dette. Legen må kreve uføretrygd etter at Temba har presset seg gjennom flere arbeidsperioder med stor risiko for forverring av sykdommen. Han har ikke lenger noe valg, han risikerer å dø dersom han fortsetter å la stoltheten vinne.

Jeg kjenner meg igjen i staheten og stoltheten over å utrette, over å høre til og bidra. Jeg tror at mange som kan bidra ikke ser verdien i dette utover å tjene penger. Det ligger mening i å bidra, ikke bare for å bidra med skatt og til økt bnp, men fordi arbeid gir verdighet. Kanskje det er derfor Temba ikke klarer gi seg, men hele tiden fortsetter videre?

Krigerhjerte – min fars reise er historien om Temba Sibeko, men også fortellingen om Guro, hans datter. Det handler om samspillet og konfliktene deres, men til tross for at Guro plasserer seg selv inn i historien, overtar hun den aldri. Det handler ikke om Guros syn på allting, men på faren som selvstendig person.

For oss som kjenner de fleste historiene om Afrika fra mediene er dette god lesing. Vi kommer bak nyhetsoverskriftene og får innsikt i det levde liv. Dessuten: Svarte er ikke skattesnyltere som kommer til Norge for å sløve vekk livet, men for å bidra. Jeg tror at Guro har vist oss litt uopplyste lesere menneskeligheten i figurer mediene presenterer for oss.

Jeg tenker vi har godt av det!

Bokanmeldelse: Alt vi ikke har bruk for

Det er et tegn på hvor stor overfloden er og hvor bortskjemte er når vi sukker over alle tingene vi ikke får plass til. Hvorfor skaffer vi oss stadig flere når det allerede er fullt? Hvorfor gir vi mer enn én gave når ingen ting trengs?

Alt du ikke kan gi fra deg, er et tegn på hvor ulykkelig du er, sier han og etterlater ingen tvil om at han mener det han sier.  Jenta ser skuffet på ham, spør om å få beholde drakten som virkelig betyr noe for henne, men han vinner diskusjonen før den starter. Alt skal bort!

Ting er ikke bare gjenstander, men også følelser, minner, historie. Det man selv ikke husker fra livet, husker kanskje andre og om du spør noen om ditt liv, hvordan det var og hva du gjorde, kan det være at du ikke gjenkjenner historien du får fortalt. Dine erfaringer er bare dine. Derfor er det ikke enkelt å kvitte seg med ting, for i gjenstandene ligger biter av historier som ser annerledes ut enn dem som omdannes og redigeres i hodet. Likevel kan det bli for mange ting, som ikke lenger har betydning; de har mistet sin kraft. De forstyrrer.

Hva skal vi med alle tingene våre, vi som har hverandre?, spør mor sin datter, som stirrer på alle tingene som nå ligger på gaten.

Ingenting betydde noe lenger. Den stripete ullvesten, vannpistolen, apekatten i gummi som heller ingen hadde tatt. Den var så stygg, jeg hatet tingene mine.

Å være ni år og se alle tingene sine som ligger på gaten slik at hvem som helst kan forsyne seg og rote gjennom dem, kan være kraftig kost for et lite barn. Ting betyr noe. Barn blir knyttet til ting.

Bildet er lenket.

Conni, som er ni år, har en mor som aksepterer mer enn hun burde. Connis pappa tar mye plass. Han er livligheten selv, men sliter med å leve et rutinepreget liv. Innfallene er mange og den store heltinnen hans er Conni. Han fremstår som en suveren far, hvis fest og moro og spontane innfall er definisjonen på en slik pappa. Det er bare det at et barn trenger rutiner og forutsigbarhet. Det kjedelige livet er gjerne det som gjør at unger mestrer skole og som skaper en trygg barndom.

Farens innfall om å kvitte seg med tingene er et av mange tegn som tyder på at livet hans trenger tempo og at han fungerer best om han får ha regien selv.

Hvor mye liv og spontanitet er tillat for den som er forelder? Er det slik at vi må ta farvel med alt det vi var som barnløse når barna kommer inn i livet vårt?

Det går en grense et sted for hvor utsvevende man kan leve når man har ansvar for barn. Om den ene flagrer hit og dit betyr ikke så mye som om begge foreldrene gjør det, eller om barnet bare har en surremikkel til omsorgsperson. Det kommer likevel til et punkt hvor vi må reagere, ta opp det vi mener er uheldig eller koble inn barnevernet. Om far til Conni ikke er kompetent til å ta seg av henne, vet jeg ikke.

Hva tror du?

Alt vi ikke har bruk for er skrevet av Linda Gabrielsen, uitgitt på Gyldendal forlag 2013. Boka veksler mellom barnets observasjoner og fortellerperspektiv og barnet som voksenperson. Hvordan preges voksenlivet av den barndommen en har hatt?

Andre bloggere har også anmeldt denne boka er:

Bokverket og Merete Granlund– les gjerne deres omtaler og anmeldelser for å få fart på tankene dine.

Bokanmeldelsen ble første gang publisert på bloggen Lammelårtanker.

Favorittbøker lest i 2010

Bøkene jeg likte best i 2010, var

1. Johan Theorin – Nattefokk

2. Nadifa Mohamed – Svart Mamba

3. Bernhard Schlink – Høytleseren

4. Majken Van Bruggen – Månefjellet

5. Mirjam Kristensen – Et rikt liv

6. Mirjam Kristensen – En ettermiddag om høsten

7. Line Baugstø – Regntid

8. Gro Dahle – Blomsterhandlersken

9. Gaute Høivoll – Før jeg brenner ned

10. Hannah Helseth – Generasjon sex

 

For oversikt over de andre leseårene, sjekk Litteratur (ordet er lenket).

 

 

Listen blir oppdatert med lenker når jeg publiserer anmeldelser

Favorittbøker lest i 2008

Beste bøker lest i 2008, er

1. Liza Marklund – Studio Sex

2. Line Baugstø – Fire dager, åtte år

3. Line Baugstø – Skulle du komme tilbake

4. Nicole Krauss – Mann går inn i et rom

5. Kerstin Ekman – Hendelser ved vann

6. Carolyn Parkhurst – Babels hunder

7. Ingvar Ambjørnsen – Delvis til stede

8. Torvald Steen –  Vekten av snøkrystaller

9. Georg Hagen – Familien Lament

10. Majgull Axelsson – Den jeg aldri var

 

Listen blir oppdatert med lenker når jeg publiserer anmeldelser.

Favorittbøker lest i 2011

Av bøkene jeg leste i 2011 likte jeg disse best:

1. Torgrim Eggen – Pynt

2. Ketil Bjørnstad m.fl – Mannen som gikk på jorden

3. Torkil Damhaug – Døden ved vann

4. Beate Grimsrud – En dåre fri

5. Ulla-Carin Lindquist – Ro uten årer

6. Ida Jessen – Den som lyver

7. Ida Jessen – Det første jeg tenker på

8. Ida Jessen – Barna

9. David Vann – Legender om et selvmord

10. Arnhild Lauveng – I morgen var jeg alltid en løve

 

De tre bøkene av Jessen er en triologi og er nevnt her i kronologisk rekkefølge – du bør absolutt lese alle, for de henger sammen på en måte som kommer frem når alle er lest. De minner meg om Helga Flatlands triologi Bli hvis du kan, reis hvis du må (2010); Alle vil hjem, ingen vil tilbake (2011) og Det finnes ingen helhet (2013), uten at jeg helt klarer sette ord på hva parallellen er.

 

 

Bøkene jeg anmelder lenkes når de publiseres, så følg med!

Favorittbøker lest i 2012

De beste bøkene jeg leste i 2012 var

 

1. Prableen Kaur – Jeg er Prableen

2. Kjersti Anfinnsen – Det var grønt

3. Bård Nannestad – Da Henrik Husten kom hjem

4. Gyrid Gunnes – Hellig sårbar

5. Mirjam Kristensen – Dagene er gjennomsiktige

6. Gro Dahle – Huset i snøen

7. Margaret Skjelbred – Du skal elske lyset

8. Bjørn Vassnes – Sokrates og sjøpungen – flukten fra kunnskapen/mammutsalg 2015

9. Levi Henriksen – Dagene skal komme med blå vind

10. Astrid Lindgren – Brødrene Løvehjerte

 

Listen blir oppdatert med lenker til anmeldelser når de publiseres. Lenkede titler står i kursiv.

 

Favorittbøker lest i 2014

Av bøkene jeg lest i 2014, likte jeg best

 

1. Mo Yan – Frosker

2. Vetle Lid Larsen – 1001 natt/mammutsalg 2015

3. Slawenka Drakulic – Frida, et selvmordsanatomi

4. Jeanette Walls – Ville hester

5. Liselotte Haugsnes – Livet etter skuddene

6. Paul Auster – Ensomhetens grunn

7. Yngve Hammerlin og Paul Leer-Salvesen – Voldens ansikter

8. Donna Tartt – Den hemmelige historien

9. André Brink – Før jeg glemmer

10. Guro Sibeko – Krigerhjerte, min fars reise

 

Listen blir oppdatert med lenker når jeg publiserer anmeldelser. Lenkede titler står i kursiv.