Mattis Herman Nyquist

Bokanmeldelse: Det er jeg som er Torvald

Hvis du vil få masse oppmerksomhet for boka di, lønner det seg tydeligvis å parallellføre teksten med et kjent litterært stykke. Det er sånt pressen suger til seg.

Henrik Ibsens stykke Et dukkehjem er vel kjent for de fleste, om ikke annet så fra skolesammenheng.

Et dukkehjem er en del av kjernekunnskapen til skuespillere, også Mattis Herman Nyquist. Da Nyquist gikk på teaterskolen ble han så engasjert i karakteren Torvald i Et dukkehjem at han skrev rene forsvarstaler for ham (kilde: Aftenposten Kultur). Etter flere år ble de til tittelen på debutboken hans

Det er jeg som er Torvald

Bokcover Det er jeg som er Torvald

Bildet er lenket til Adlibris

Stillstand

Jeg plukket med meg boken fra bibliotekets hylle for nye bøker fordi jeg tenkte det ville være interessant å se om en «ung» mann kunne skrive godt om det hverdagslige. Jeg har ikke tall på hvor mange bøker som er gitt ut, og mange av dem har jeg lest, de siste fem årene som handler om de indre prosessene, om de nære ting som ikke er så enkle.

Det handler om å finne sin plass i sammenheng, om det så skulle være familie, yrkesliv eller i lokalmiljøet. Det handler om hva hovedpersonen vil at sin identitet skal være, satt opp mot hva den faktisk er. Og det handler om å leve et meningsfullt liv.

I denne søken tar forfatteren tak i de bittesmå tingene, gjerne bare observasjoner og følelser på bagatellnivå, og blåser det opp som sjebnesvangre hendelser. Det er som regel lite handling i disse bøkene. Og det skjer som regel ikke større ting enn at noen tar toget fra A til B. Og i en god forfatters hånd trengs det ikke mer for å skape en god bok med en stemning som kryper inn og under.

Det er bare det at når leseren er meg, så oppleves det som om jeg lest den samme boka om og om igjen. Jeg er lei av at det ikke tilføres noe nytt, ingen nye perspektiver, ingen setninger jeg bare må lese høyt, ingen stemning som kryper innover meg. Det er lite som skiller disse bøkene fra hverandre. Det er som om forfatteren har lest en realistisk hverdagsbok og tenkt «sånn kan jeg også skrive!» – og så gjør han det.

Du-bok

Det er jeg som er Torvald er en du-bok. Nyquist skriver til en person jeg tipper er han selv. Jeg lurer på hvorfor han ikke kan skrive ut fra et jeg-perspektiv? Det er slitsomt å lese om at du gjør.

Handler dette om at forfatteren ikke klarer å forholde seg til seg selv, men skaper distanse for å holde ut seg selv og dermed også tilværelsens blytunghet? Jeg mener; kona stiller så mange, harde krav til han, som at han skal ta seg av ungene og ikke gli inn i tankegrublerier, at han skal bidra til festen de snart skal ha i hagen om et par timer, noe som skaper rammen i boken; at han skal ha kontroll nok på seg selv til å gjennomføre de enkle, avgrensede oppgavene hun gir han. Han er en dustemikkel som tydeligvis ikke klarer å organisere seg selv, men trenger hjelp av kona. Han er så fjern at til og med seksåringen må ta grep og lede han gjennom matbutikken da han til en forandring skal handle – etter liste skrevet av kona.

 

Provosert

Jeg kjenner jeg blir forbanna (takk, Nyquist!), over tafattheten, over mangel på organisering av seg selv, over hvor mye han tillater seg å være inni seg selv istedenfor å forholde seg til realitetene, til oppgavene sine, til den virkeligheten som de få timene må få dominere. Jeg mener; når man venter femti gjester, så har man ikke lov å la egne behov og drømmerier få plassen, da må man jobbe og stå på og ikke oppføre seg som et barn!

 

Om å finne sin plass i verden

Jeg skjønner at Torvald sliter med seg selv og sin plass i verden, og det tror jeg mange kan kjenne seg igjen i. Vi har det godt i Norge og Torvald er ikke noe unntak. Jeg tenker at han har det for lett, han har en for kognitiv jobb. Han skulle hatt en fysisk jobb, og gjort et redelig dagsverk – ganske mye oftere enn han åpenbart gjør. Å montere en grill er så vanskelig at det ender med at grillen ligger i tusen deler på bakken med Torvald oppå, og at teltet mangler plugger og når han til sist får tak i dem må han fortsatt få beskjed fra kona om å få opp det fordømte teltet, noe som han også kløner til.

Torvald er en klønete fyr med for mange tanker. Han er en 2015-fyr.

 

Et dukkehjem anno 2015?

Et dukkehjem ble utgitt i 1879 og handler i hovedsak om kjønnsrollemønstre og hvilken plass kvinner og menn har i kraft av kjønnet de tilhører. Emma, kona til Torvald, er en organisert kvinne, som nærmest fungerer som barnevakt for sin mann.

I alle anmeldelsene og debattene jeg har lest om boka opplever jeg at koblingene mellom Ibsen og Nyquist tvinges frem, men selv ser jeg dem ikke. Jeg synes ikke menn i dag er undertrykket av kvinner, at kvinner styrer menn med fjernkontroll og at menn er bundet i hjemmet. Likevel skjønner jeg at det kan være trøblete å finne sin utgave av mannsrollen ettersom samfunnet er endret mye på én generasjon. Få unge menn i dag har hatt forbilder på 2015-utgaven av mannsrollen, de må skape seg selv.

Jeg opplever likevel ikke at det er veldig stor forskjell på menn og kvinners «kjønnsutfordringer», vi har begge forventninger til hverandre og opplever forventninger fra samfunn, arbeidsgivere, familie og venner. Både kvinner og menn må skape oss selv på nytt. Heller ikke kvinner har mødre som levde slik vi lever i dag. Mange kvinner sloss med seg selv om morsrollen eller yrkesrollen skal få størst plass, og tauene som trekker og sliter i ulike retninger er mange. Det er tøft for kvinner og det er tøft for menn som lever med oss, men det er også utfordringer som direkte er rettet mot menn.

 

Til slutt

Det er jeg som er Torvald føyer seg inn i rekken av bøker skrevet de siste fem årene av unge, norske forfattere. Det handler om de indre prosessene; følelsene, tankene, fluktene. Det er lite handling og den som er, kretser rundt de hverdagslige gjøremålene og hendelsene. Sammenhengen med Ibsens Torvald er konstruert, ikke opplevd gjennom teksten, men jeg skjønner at det er et godt grep for den som vil nå ut til anmelderne. En god bok skaper koblingene selv, og må ikke bli påpekt. Boken har dessuten få lag og lite å bygge på.

Likevel er det mye i den som gjør meg forbanna – Nyquist evner å skape følelser hos meg som leser og da er det kanskje en god bok likevel?