Nils Harald Sødal

Bokanmeldelse : Fuglene under himmelen

Det starter litt tregt med to mennesker som aldri har møtt hverandre før. Den ene nordmann med nordmenn i generasjoner bak seg, den andre fersk i Norge. Den ene er selvmedlidende inntil det komiske, den andre langt ifra det. Kontrasten mellom forfatteren og romanens hovedperson, for jeg insisterer på at hovedpersonen er Sarah og ikke Nils Harald Sødal, er så stor at jeg blir flau på vegne av landet jeg bor i. Samtidig birar den til nettopp å sette egne filleproblemer i perspektiv. Det trengs.

Der sitter forfatteren og føler seg litt utilpass som lytter til Sarahs historie, han nøler og er klønete. Jeg kjenner oppgitthet og litt irritasjon når han drar seg og sin rolle frem, som om det har noen betydning for historien. Er det ikke Sarah det skal handle om?

 

2014-12-22 14.43.17

Da jeg startet på boka var jeg litt lei av dette fortellergrepet der forfatterens tanker, følelser og reaksjoner gis plass. Kan han ikke bare fortelle historien, liksom?

Jeg har lest flere andre bøker med samme tilnærming, som Alt må vike for natten av Delphine de Vigan og 1001 natt av Vetle Lid Larssen. Fortellergrepet fungerer godt, men gjennom flere bøker mister det effekten. Dette er likevel bare en personlig innvendig mot teknikken. Hvordan dette oppleves kommer selvsagt an på hva slags bøker man leser og i hvilken rekkefølge.

Det viser seg etterhvert at forfatterens inngripen i den historien jeg opplever som den egentlige, virkelig er relevant og har en sammenheng med Sarahs historie.

 

Historien og parallell til annen litteratur

Sarah kommer fra Sør-Sudan, fra en liten landsby som heter Pajok. Da landsbyen ble bombet, flyktet hun sammen med mange andre. Hun var bare seks år. Hun var på flukt to år og kom til slutt til Norge i 1999. Dette er fortellingen om hennes reise.

Å komme bort fra foreldrene allerede som seksåring sier seg selv at er traumatisk og setter jentungen i en sårbar situasjon. Hun blir tatt vare på av andre voksne innimellom, men all omsorgen er kortvarig av grunner jeg ikke skal røpe her. Hun kommer senere i kontakt med voksne mennesker som er langt i fra vennlige og som setter spor i Sarah som blir værende som en stygg tattovering.

Sarah kommer etterhvert i kontakt med Roselyn, en to år eldre jente som også er alene. Roselyn skal følge Sarah resten av livet, iallfall resten av denne boken.

De to jentene viser omsorg for hverandre slik familie viser omsorg for hverandre, uten å nøle, uten å spørre seg hvorfor og om det lønner seg. Selv om jentene skilles, er Roselyn likevel sammen med Sarah gjennom det vanskelige hun må gjennom. Hun rådgir, støtter og presser mildt slik at Sarah ikke gir opp. Roselyn virker som veileder, mor og venninne.

Jeg opplever at Roselyn er med Sarah på samme måte som Temba Sibekos bestefar er med Temba når han har det tøft. Forholdet til åndelighet er kanskje vesentlig forskjellig i den norske og den afrikanske kulturen? Temba Sibeko er hovedpersonen i Guro Sibekos Krigerhjerte – min fars reise, som jeg tidligere har anmeldt (klikk på boktittelen for å lese).

Når Sarah forteller Nils Harald historien om sitt liv, forteller hun samtidig historien om kulturens betydning for opplevelsen av overgrep og hva som er sant. Hun setter Nils Haralds liv i perspektiv. Og hun gir liv til uttrykket «Stillest vann har dypest grunn», slipper opp for innestengtheten sin og lar oss få innblikk i et liv de færreste av oss har personlige erfaringer med.

Hun gir oss også innblikk i barns betydning og rolle i sudansk barneoppdragelse og samfunn, som fint settes opp som motsetninger, men også likheter, til det norske samfunnets syn på det sammen – da også inkludert barnevernets tvilende kompentanse. Hvor kulturelt betinget er barneoppdragelse? Hva er en god mor?

 

Min forståelse og tolkning

Fuglene under himmelen er en lettlest historie om hva som skaper tilhørighet, om å lytte til sin indre sannhet og om hvordan andres overgrep og utnyttelser ikke er over når det er slutt.

Sarahs historie er historien nordmenn trenger, fordi den gir dybdesyn til mange nordmenns endimensjonale, fordømmende bilde av hva innvandrere er, basert på historier i media og statistikk fra NAV. Sødal evner å gi liv til den kvinnen han har samtalet med, slik at jeg føler jeg kjenner henne, som om jeg har stått ved siden av dem og lyttet.

Sarah blir virkelig, ikke bare en romanfigur.

 

 

Men, du har ikke fortalt alt, Sødal!

I starten av romanen stusser Sødal over at Sarah valgte ham som forteller. Jeg lurer på det samme. Hvorfor valgte du Nils Harald Sødal, Sarah?