Norma Jean Baker

Bokanmeldelse: Blond

Marilyn Monroe er et av de mest kjente ikonene fra 1900-tallet og så vidt jeg vet fins hun fortsatt på plakater på gutte- og jenterom.

Marilyn Monroe er som James Dean – en figur med appell; en karakter vi fascineres av uten at vi vet noe særlig om innsiden.

Jeg har nå lest 300 av nesten 800 sider av boken. Jeg synes det er tungt.

Blond er en fiksjonsroman der Norma Jean Baker, som senere fikk kunstnernavnet Marilyn Monroe, er hovedperson. Forfatteren, Joyce Carol Oates, har stor fascinasjon for dama, som hun antakelig har vokst opp med som ikon. Jeg antar dette da de begge er amerikanske og det bare skiller cirka ti år mellom de.

Jeg er skeptisk til romaner som baserer seg på konkrete personers følelsesliv, uten at personen selv kan korrigere innholdet. Jeg mener det er etisk betenkelig. Det er litt av grunnen til at jeg har hatt Blond ulest i bokhyllen mange år. For å klare å lese boken, må jeg legge bort at det er en virkelig person historien handler om og fokusere på fortellingen.

Historien til Norma Jean er tøff. Hun vokste delvis opp hos sin bestemor, visste aldri hvem sin far var og hadde bare flyktig kontakt med sin mor, som mildt sagt var svært ustabil psykisk. Da bestemoren dør, overtar mor omsorgen, jenta er sånn cirka 6-7 år, etter hva jeg husker. Uten å gå i detaljer, så er det ingen stabilitet i livet til moren, barnet er aldri i sentrum og hun fôres stadig med kvinnenedsettende utsagn der godt utseendet blir en betingelse for kjærlighet.

Det går noen år, jenta overlates til en barnevernsinstitusjon, får vennskap og innsikt i helvete vennene har vært gjennom – her snakker vi alvorlig traumatisering – og reduserer egne erfaringer til «ikke opplevd noe vondt».

Norma Jean er ingenting i egne øyne, men får betydning og verdi når hun blir sett og ivaretatt av menn. Det blir hennes livsprosjekt. I søken etter tilhørighet og omsorg, sletter hun ut egne ønsker. Behovet for å bli sett er svært. Den paternalske overmakten er enorm. Kropp er inngangsbilletten som hindrer ensomhet. Aleine forsvinner hun. Behovet for å gi omsorg er også sterk i henne, men først og fremst for å slippe ensomhet.

Jeg får så vondt av Norma Jean og av det samfunnet og den kulturen hun var en del av. Et eksempel fra mannsverdenen er gutten som håpet at krigen ville fortsette slik at han kunne være mann. Å være mann er å være soldat. I vår tid ville vi håpet at krigen tok slutt slik at vi kunne begynne livet. På den tiden bokens handlinger er fra, var krigen en viktig del av livet. Slik var det også for kvinnene, for når mennene var i krig, fikk de jobb. Altså var det en fordel at krigen ikke tok slutt.

Det er vanskelig å lese side etter side med kvinneundertrykking, med mannlig dominans, med en traumatisert Norma Jean som fordi hun er traumatisert får blikket og kroppsspråket hun er så kjent for. Det er vondt å lese om en dame som kanskje hadde en avhengig personlighetsforstyrrelse, som sjelden tar egne avgjørelser som er gode for henne selv, som sjelden sier noe om hva hun mener, som ikke tenker fremtid og som aldri tar et oppgjør med noe. Hun er så bløt! Hun er så umoden! Og det er vondt å forstå smerten som gjennomsyrer mye av det hun gjør, og «se» hvordan hun forsvinner i blikket, hvor liten distanse hun har mellom seg selv og den hun er som privat person. Det er som om det private ikke fins. Dermed kan hun heller ikke beskytte seg selv. Hun er sårbar hele tiden.

Jeg har over halve boken igjen og kjenner at det vil ta tid å lese den ut. Boken er så dyster! Det krever mye av meg å trenge forbi motstanden jeg har, å forholde meg til avhengigheten, og svakheten, hennes når den preger hver side jeg leser. Likevel: Jeg skal lese denne og så gi den til noen andre.

 

Og kanskje skal jeg lese en biografi om Norma Jean.

Fiksjon er fiksjon.

Hvor stor del av Blond som er det, vet jeg lite om.

 

«Blond», Joyce Carol Oates, Pax forlag 2001