Bokanmeldelse: Blond

Marilyn Monroe er et av de mest kjente ikonene fra 1900-tallet og så vidt jeg vet fins hun fortsatt på plakater på gutte- og jenterom.

Marilyn Monroe er som James Dean – en figur med appell; en karakter vi fascineres av uten at vi vet noe særlig om innsiden.

Jeg har nå lest 300 av nesten 800 sider av boken. Jeg synes det er tungt.

Blond er en fiksjonsroman der Norma Jean Baker, som senere fikk kunstnernavnet Marilyn Monroe, er hovedperson. Forfatteren, Joyce Carol Oates, har stor fascinasjon for dama, som hun antakelig har vokst opp med som ikon. Jeg antar dette da de begge er amerikanske og det bare skiller cirka ti år mellom de.

Jeg er skeptisk til romaner som baserer seg på konkrete personers følelsesliv, uten at personen selv kan korrigere innholdet. Jeg mener det er etisk betenkelig. Det er litt av grunnen til at jeg har hatt Blond ulest i bokhyllen mange år. For å klare å lese boken, må jeg legge bort at det er en virkelig person historien handler om og fokusere på fortellingen.

Historien til Norma Jean er tøff. Hun vokste delvis opp hos sin bestemor, visste aldri hvem sin far var og hadde bare flyktig kontakt med sin mor, som mildt sagt var svært ustabil psykisk. Da bestemoren dør, overtar mor omsorgen, jenta er sånn cirka 6-7 år, etter hva jeg husker. Uten å gå i detaljer, så er det ingen stabilitet i livet til moren, barnet er aldri i sentrum og hun fôres stadig med kvinnenedsettende utsagn der godt utseendet blir en betingelse for kjærlighet.

Det går noen år, jenta overlates til en barnevernsinstitusjon, får vennskap og innsikt i helvete vennene har vært gjennom – her snakker vi alvorlig traumatisering – og reduserer egne erfaringer til «ikke opplevd noe vondt».

Norma Jean er ingenting i egne øyne, men får betydning og verdi når hun blir sett og ivaretatt av menn. Det blir hennes livsprosjekt. I søken etter tilhørighet og omsorg, sletter hun ut egne ønsker. Behovet for å bli sett er svært. Den paternalske overmakten er enorm. Kropp er inngangsbilletten som hindrer ensomhet. Aleine forsvinner hun. Behovet for å gi omsorg er også sterk i henne, men først og fremst for å slippe ensomhet.

Jeg får så vondt av Norma Jean og av det samfunnet og den kulturen hun var en del av. Et eksempel fra mannsverdenen er gutten som håpet at krigen ville fortsette slik at han kunne være mann. Å være mann er å være soldat. I vår tid ville vi håpet at krigen tok slutt slik at vi kunne begynne livet. På den tiden bokens handlinger er fra, var krigen en viktig del av livet. Slik var det også for kvinnene, for når mennene var i krig, fikk de jobb. Altså var det en fordel at krigen ikke tok slutt.

Det er vanskelig å lese side etter side med kvinneundertrykking, med mannlig dominans, med en traumatisert Norma Jean som fordi hun er traumatisert får blikket og kroppsspråket hun er så kjent for. Det er vondt å lese om en dame som kanskje hadde en avhengig personlighetsforstyrrelse, som sjelden tar egne avgjørelser som er gode for henne selv, som sjelden sier noe om hva hun mener, som ikke tenker fremtid og som aldri tar et oppgjør med noe. Hun er så bløt! Hun er så umoden! Og det er vondt å forstå smerten som gjennomsyrer mye av det hun gjør, og «se» hvordan hun forsvinner i blikket, hvor liten distanse hun har mellom seg selv og den hun er som privat person. Det er som om det private ikke fins. Dermed kan hun heller ikke beskytte seg selv. Hun er sårbar hele tiden.

Jeg har over halve boken igjen og kjenner at det vil ta tid å lese den ut. Boken er så dyster! Det krever mye av meg å trenge forbi motstanden jeg har, å forholde meg til avhengigheten, og svakheten, hennes når den preger hver side jeg leser. Likevel: Jeg skal lese denne og så gi den til noen andre.

 

Og kanskje skal jeg lese en biografi om Norma Jean.

Fiksjon er fiksjon.

Hvor stor del av Blond som er det, vet jeg lite om.

 

«Blond», Joyce Carol Oates, Pax forlag 2001

Reklame

Bokanmeldelse: Krigerhjerte – Min fars reise

Temba er ikke som andre fedre. Ikke bare er han svart sør-afrikaner, men han er også et levende eventyr.

Temba er pappa til Guro i Norge, gjør det Guro til norsk-afrikaner?

Krigerhjerte – min fars reise handler minst om kulturutfordringer og dagens Norge. Mest handler den om Temba Sibekos liv, slik det var i Sør-Afrika.

Guro Sibeko har skrevet sin fars historie. Dette er hennes sjette bok. Språket er til tider knotete med setninger som «stotrer», de krever tålmodighet for en som er opptatt av språk. Formidlingsevnen er likevel god. Til tross for mine kognitive utfordringer i perioden jeg leste boka, virket den slik på meg at jeg bare ville lese videre. Tembas historie er spennende som en fiksjonsroman; utrolig, men troverdig som dokuroman.

Det som fenger meg mest er ikke supermannen Temba, som kan det meste, deriblant er han diamantsliper, diamantforhandler, pastor, mekaniker, ANC-oberst. Det er historien om vennskap, om å finne støtte i det som ligger inne i seg selv, som ikke svikter selv om mange rundt gjør det. Det er historien om bestefaren som snakker til Temba når han har det verst, som gjennom praten gir Temba nytt pågangsmot når det sviktet for en stund, selv om kritiske røster nok vil hevde at døde mennesker verken kan gi råd eller pep-talks, er dette noe jeg ikke bryr meg om. Enhver må få tro og oppleve som han gjør.

Boken er omtrent likt delt mellom tiden i Sør-Afrika og tiden i Norge, likevel er det mest tiden etter Temba kom til Norge som fascinerer meg. Jeg vil tro det skyldes at det er denne delen jeg er mest interessert i, ikke like mye de årene han var politisk aktiv gjennom sin rolle som soldat. Delen som er fra hans tid i Sør-Afrika forteller meg mest om det store kunnskapshullet jeg har om Afrika og ANC. Jeg blir flau, men samtidig tirrer det litt. Jeg vil vite mer.

Det er episoder fra de første årene i Norge som så tydelig viser hvor homogent landet vårt var i 1970, med tanke på kultur og fargerike fellesskap, som fenger meg mest. Jeg blir flau når Guro forteller om hvordan enkelte nordmenn imiterer en apekatt når de ser faren hennes. Folkeskikk var visst en uting. Jeg har ingen tro på at det er annerledes i dag, rasismen og usikkerheten tar bare andre former og de fleste har vel skjønt at de bare understreker seg selv hvis de imiterer apekatter.

Jeg kjenner meg igjen i Tembas enorme vilje og stolthet over å bidra og delta, også i Norge, både som menneske og som forpliktet overfor det samfunnet han lever i. Temba ser seg selv som arbeidstaker og stoltheten hans ligger i dette. Legen må kreve uføretrygd etter at Temba har presset seg gjennom flere arbeidsperioder med stor risiko for forverring av sykdommen. Han har ikke lenger noe valg, han risikerer å dø dersom han fortsetter å la stoltheten vinne.

Jeg kjenner meg igjen i staheten og stoltheten over å utrette, over å høre til og bidra. Jeg tror at mange som kan bidra ikke ser verdien i dette utover å tjene penger. Det ligger mening i å bidra, ikke bare for å bidra med skatt og til økt bnp, men fordi arbeid gir verdighet. Kanskje det er derfor Temba ikke klarer gi seg, men hele tiden fortsetter videre?

Krigerhjerte – min fars reise er historien om Temba Sibeko, men også fortellingen om Guro, hans datter. Det handler om samspillet og konfliktene deres, men til tross for at Guro plasserer seg selv inn i historien, overtar hun den aldri. Det handler ikke om Guros syn på allting, men på faren som selvstendig person.

For oss som kjenner de fleste historiene om Afrika fra mediene er dette god lesing. Vi kommer bak nyhetsoverskriftene og får innsikt i det levde liv. Dessuten: Svarte er ikke skattesnyltere som kommer til Norge for å sløve vekk livet, men for å bidra. Jeg tror at Guro har vist oss litt uopplyste lesere menneskeligheten i figurer mediene presenterer for oss.

Jeg tenker vi har godt av det!

Bokanmeldelse: Vi dyra

Gaflene dunker hardt i bordet, skjeene klirrer urytmisk mot glassene. Hele rommet er fullt av skviset tomat. Gutta har det gøy – og de vil ha mer!

Den viltre treer-banden skildres i en poetisk språkdrakt av Justin Torres, det er nesten ikke til å tro at dette er hans første roman, for språket er stilstikkert, sårt og intenst i vekslende rytmer som ikke virker oppskriftsmessig. Det fungerer så bra at jeg nesten angrer på at jeg ikke har kjøpt boken. Jeg pleier nemlig å kjøpe bøkene det er noe spesielt med, denne er det.

De tre brødrene ble født da moren deres ennå var tenåring. Faren deres er en artig fyr som skaper mye show og god stemning. Det underliggende alvoret aner vi, som når voldtekt og vold er en innbakt del i familien. En ustabil far som kommer og går litt som han føler for det, ser ikke belastningen han påfører sønnene eller kjæresten, når han plutselig dukker opp og plutselig ikke er der mer.

Torres pakker det elleville og det alvorlige godt sammen. Under dette stikker skjørheten seg frem når den helst skal holdes på avstand. Det er vel sånn det er med livet; det går ikke en strak vei til suksess, men svinger, krysser seg selv og gjør noen svære spring før vi er klare for det. Slik er fortellingen i Vi dyra også, den går ikke strake veien til voksenlivet, men gjør sine krumspring, dveler ved det gutta har sammen, får godt frem dynamikken og personlighetsulikhetene.

Jeg aner mer enn det blir fortalt denne svære lengselen etter et mer strukturert hjem, der det alltid er mat på bordet, der guttene ikke druknes i klær som er altfor store for dem, der de inkluderes i et fellesskap utenfor familien, og ikke bare er en gjeng som passer på hverandre. Lengselen etter det vi tar for gitt i den norske hverdagen er fraværende i denne familien. Er det ikke mat, så er det ikke mat.

Det er en mangel på struktur som kompenseres for gjennom sprett og spill, gjennom svær kjærlighet og stor ømhet. Det gjelder å henge med, for den som ikke klarer det mister fellesskapet. De tre guttene er på mange måter et trehodet troll, de er ett og når de blir voksne forstår jeg at den sosiale kontrollen de hadde på hverandre i oppveksten, selv om den også skildres godt underveis i boken. Det er i voksen alder det blir særlig tydelig hva som er innafor og ikke. Avvikende personlighet, legning eller ambisjoner er nok til å skvises ut.

Faren til guttene har stor kjærlighet for ungene sine, han er bare ikke helt stø. Han minner meg om faren i boken Alt vi ikke har bruk for (Linda Gabrielsen),  de er begge fedre som går sin egen vei, som ikke møter for mange krav og som er underholdende og langt ifra det norske politiske korrekte. De er forfriskende på sitt vis, men også irriterende i sin ansvarsløshet – for ikke å si periodevise ansvarlighet.

Når det gjelder oversettelsen, synes jeg det har gått litt vel fort. Språklig slurv, som:

.. endelig stoppet og ga oss lift (s 66)

– synes jeg er litt unødvendig. Det er riktignok lov å skrive på norsk, men jeg synes det gjør seg bedre å bruke norske ord når vi har de.

 

Til slutt: Les boken og fortell meg om du likte den!

 

 

Bokanmeldelse: Alt vi ikke har bruk for

Det er et tegn på hvor stor overfloden er og hvor bortskjemte er når vi sukker over alle tingene vi ikke får plass til. Hvorfor skaffer vi oss stadig flere når det allerede er fullt? Hvorfor gir vi mer enn én gave når ingen ting trengs?

Alt du ikke kan gi fra deg, er et tegn på hvor ulykkelig du er, sier han og etterlater ingen tvil om at han mener det han sier.  Jenta ser skuffet på ham, spør om å få beholde drakten som virkelig betyr noe for henne, men han vinner diskusjonen før den starter. Alt skal bort!

Ting er ikke bare gjenstander, men også følelser, minner, historie. Det man selv ikke husker fra livet, husker kanskje andre og om du spør noen om ditt liv, hvordan det var og hva du gjorde, kan det være at du ikke gjenkjenner historien du får fortalt. Dine erfaringer er bare dine. Derfor er det ikke enkelt å kvitte seg med ting, for i gjenstandene ligger biter av historier som ser annerledes ut enn dem som omdannes og redigeres i hodet. Likevel kan det bli for mange ting, som ikke lenger har betydning; de har mistet sin kraft. De forstyrrer.

Hva skal vi med alle tingene våre, vi som har hverandre?, spør mor sin datter, som stirrer på alle tingene som nå ligger på gaten.

Ingenting betydde noe lenger. Den stripete ullvesten, vannpistolen, apekatten i gummi som heller ingen hadde tatt. Den var så stygg, jeg hatet tingene mine.

Å være ni år og se alle tingene sine som ligger på gaten slik at hvem som helst kan forsyne seg og rote gjennom dem, kan være kraftig kost for et lite barn. Ting betyr noe. Barn blir knyttet til ting.

Bildet er lenket.

Conni, som er ni år, har en mor som aksepterer mer enn hun burde. Connis pappa tar mye plass. Han er livligheten selv, men sliter med å leve et rutinepreget liv. Innfallene er mange og den store heltinnen hans er Conni. Han fremstår som en suveren far, hvis fest og moro og spontane innfall er definisjonen på en slik pappa. Det er bare det at et barn trenger rutiner og forutsigbarhet. Det kjedelige livet er gjerne det som gjør at unger mestrer skole og som skaper en trygg barndom.

Farens innfall om å kvitte seg med tingene er et av mange tegn som tyder på at livet hans trenger tempo og at han fungerer best om han får ha regien selv.

Hvor mye liv og spontanitet er tillat for den som er forelder? Er det slik at vi må ta farvel med alt det vi var som barnløse når barna kommer inn i livet vårt?

Det går en grense et sted for hvor utsvevende man kan leve når man har ansvar for barn. Om den ene flagrer hit og dit betyr ikke så mye som om begge foreldrene gjør det, eller om barnet bare har en surremikkel til omsorgsperson. Det kommer likevel til et punkt hvor vi må reagere, ta opp det vi mener er uheldig eller koble inn barnevernet. Om far til Conni ikke er kompetent til å ta seg av henne, vet jeg ikke.

Hva tror du?

Alt vi ikke har bruk for er skrevet av Linda Gabrielsen, uitgitt på Gyldendal forlag 2013. Boka veksler mellom barnets observasjoner og fortellerperspektiv og barnet som voksenperson. Hvordan preges voksenlivet av den barndommen en har hatt?

Andre bloggere har også anmeldt denne boka er:

Bokverket og Merete Granlund– les gjerne deres omtaler og anmeldelser for å få fart på tankene dine.

Bokanmeldelsen ble første gang publisert på bloggen Lammelårtanker.