Bokanmeldelse: Til døden skiller oss ad

Jeg har lest veldig mye krim gjennom mange år og kom til et punkt der jeg ikke orket mer. Bøkene ble for like, som om de ikke hadde tid til å dvele med noe som helst. Det skapte et behov i meg for tyngde og dybde og en annen tilnærming til et tema.

For få år siden begynte jeg å snuse på kriminallitteraturen igjen og jeg fant noen perler, men fortsatt er jeg halvskeptisk til kriminalbøker. Jeg orker nemlig ikke for mange halvgode eller dårlige bøker og vil gjerne ha en slags garanti for at boken er god – både språklig og handlingsmessig. Ja, jeg vet det er umulig.

Over til bokanmeldelsen:

Til døden skiller oss ad

av

Ingrid Elfberg

plukket jeg med meg på årets Mammutsalg

Den så ut til å være noe mer enn bare en kriminalfortelling – og den forventningen innfridde.

 

Til døden skiller oss ad

 

Til døden skiller oss ad har i hovedsak to handlinger som fletter seg inn i og ut av hverandre: Politikvinnen Erikas personlige historie med Göran, som har mishandlet henne i åresvis, og Erikas etterforskning av en forsvinningssak i det politidistriktet hun søker overflytting til, når hun rømmer fra Göran.

Til døden skiller oss ad er utgitt på Silke forlag, noe som gjør meg skeptisk, da jeg tidligere har lest en bok som var så elendig at det var ren viljestyrke som dro meg gjennom. Jeg la ikke merke til hvilket forlag som ga den ut da jeg kjøpte boken, men så det da jeg kom hjem. Boken ble stående ulest i bokhyllen fire måneder, og først nå i juni har jeg lest det.

 

Den traff!

Elfberg evner å nå inn til meg. Måten hun får frem Göran er troverdig og realistisk, jeg kjenner skrekken og den når inn til meg, som om den ble fortalt ansikt til ansikt av en jeg kjenner.

Göran er den klassiske psykopaten som faglitteraturen beskriver. Han er sjarmerende, kjekk, har glimt i øye, er sårbar og livredd, men skjuler det i handlingene sine. Han klarer ikke forholde seg konstruktivt til følelsene sine, med den konsekvens at han bruker omgivelsene til å få det han trenger. Kona Erika er hans eiendel, hans evige bekreftelse på hans verdi, som han henter ved å frata Erika hennes verdi. Hun blir en ting som brukes for å tilfredsstille Göran slik at han slipper å føle seg aleine, liten og kjenne på andre følelser han har sensurert vekk. Når Erika forlater han, føler han seg krenket. Han ser overhode ikke sin egen rolle. Han er perfekt. Alle andre er feil. Han er selvsikker, men har ingen selvinnsikt.

Både Göran og Erika er politi. Inntil hun rømte jobbet de på samme stasjon. Göran har mishandlet Erika mange år og hun har anmeldt ham. Problemet er bare at Göran skremmer dem han ikke kan manipulere og dermed «forsvinner» plutselig anmeldelsene til Erika.

Göran følger psykopatoppskriften godt, han oppsøker Erika på den nye arbeidsplassen, bruker familien hennes og det nye nettverket for å svekke troverdigheten hennes. Han er en edderkopp som spinner nettet.

Det er denne historien som fenger meg mest, altså fremstillingen av hvordan en psykopat er og handler og bruker manipuleringsevnene sine, og når det ikke holder, blir han voldelig. Paralelt med Erikas historie og hennes flukt og kamp for en hverdag uten Göran, følger vi henne i arbeidet som politietterforsker. Saken hun jobber med har likheter til hennes historie og Göran sniker seg inn her også.

 

Etterforsker forsvinning

Erika etterforsker hvorfor arkitekt Barbro forsvant. Hun jobbet ved Plan- og bygningskontoret og hadde ansvar for å godkjenne byggesøknader. Det kommer frem at det har vært trusler rettet mot Barbro, men hvem truer og hvorfor? Hva er det med Barbro som gjør folk sinte og hva er det med ektemannen, som ser ut til å synke inn i passivitet? Og ikke minst: Kan man gjøre en god jobb når man sjøl er traumatisert?

 

Språklige innvendinger

Til døden skiller oss ad er en god historie som speiler samfunnet og psykopatens makt over enkeltindivider, men også hele etater, som vi forventer profesjonalitet og objektivitet fra. Denne siden av boken gjør den til mer enn bare en kriminalfortelling. Historien er godt sydd sammen, selv om den gjerne kunne kuttes med noen sider, fordi det blir litt for detaljert på temaer jeg synes er mindre interessante.

Min store innvendig mot boken, og som bekrefter fordommene mine mot Silke forlag, er språket. Det er noen merkelige formuleringer her og der, språklig grums, som

Erika steg inn gjennom døren. Den velbrukte luften slo imot henne.

«Velbrukt luft» altså? Hvordan kan luften bli velbrukt? Luften kan være tung, men ikke brukt godt.

Luften i korridoren kjentes med ett emmen og innestengt, og det glitret av svevestøv i det svake lyset fra downlightsene i taket

«Svevestøv»? Det fins ikke svevestøv inne. Det er et ord som brukes «forurensende partikler i lufta som er så små at de kan holde seg svevende i lang tids-et skyldes i hovedsak veislitasje, avgasser fra kjøretøy og vedfyring» (kilde: Bokmålsordboka) – ikke om støv innendørs.

Videre er det feil bruk av ord og uttrykk, som  «i forhold til», at pulsen banker i kinnet og andre feil som jeg la mer og mer merke til utover i boken. Jeg vet ikke om det handler om mitt lesetempo eller om de språklig feilene er flere utover de sene sidetallene. Dette språklige grumset kunne lett vært luket vekk. Boken er generelt godt skrevet, så det er synd at oversetter og bokforlag har slurvet med dette.

 

Anbefalt?

Til tross for dette: Boken er god, den er lesbar! Og den gir noe jeg ikke har funnet i andre bøker – en litterær innsikt i psykopati.

Så: Les den og fortell meg hva du synes!

 

OBS!

Jeg har unnlatt å oppgi sidetall for siteringen, for at du som leser ikke skal få noen hint om hva som skjer i boken.