Jorden rundt med bøker

Etter inspirasjon fra Pia, som skriver bloggen Pias Kulturkrok, har jeg organisert bøkene jeg har lest etter land forfatteren kommer fra, eller der handlingen hovedsaklig er lagt til. Hvis jeg har anmeldt boken, legger jeg lenke under bokens tittel. Mai 2016 har jeg lest bøker fra 38 land.

Bokanmeldelsene i bloggen har jeg tagget etter verdensdel, med unntak av norske bøker som bare tagges «Norge», men i verdensoversikten har jeg valgt ut en bok eller to fra hvert land. Listen viser altså ikke alt jeg har lest. Jeg er litt usikker på om jeg skal dele USA inn i statene, hva synes du?

Jeg skal forsøke å huske på å oppdatere listen etterhvert. Har du tips eller råd, så legg dem gjerne i kommentarfeltet.

Hvis du oppdager feil i listen, er jeg glad for et hint om det!

 

Afganistan – Kvinne blant krigsherrer av Malalai Joya

Alaska – Legender om et selvmord av David Vann

Australia – Vrengt musikk av Tim Winton

Brasil – Veronica vil dø av Paulo Coelho

Danmark – Den som blunker er redd for døden av Knud Romer

Canada – Et uvedkommende liv av Camilla Gibb

Chile – Måter å komme hjem på av Alejandro Zambra

Columbia – Kjærlighet i koleraens tid – Gabriel Garcia Márques

England – Den merkelige hendelsen med hunden den natten av Mark Haddon

Finland – Stalins kyr og Utrenskning Sofi Oksanen og mange, derav De hengte revenes skog av Arto Paasilinna

Frankrike – Alt må vike for natten av Delphine de Vigan (favorittbok lest i 2013)

India – Den uekte av Hari Kunzru

Irland – Engelen på det sjuende trinn – Frank McCourt (favorittbok lest i 2009)

Island – Stiklingen – Audur Ava Ólafsdóttir

Italia – Fyrsten av Niccoló Machiavelli

Japan – Norwegian wood og Elskede Sputnik av Haruki Murakami

Kamerun – Mont Plaisant av Patrice Nganang

Kenya – Hvetekornet av Ngugi wa Thiong’o

Kina – Frosker (favorittbok i 2014) og Hvitløksballadene av Mo Yan

Kongo – Knust glass og I morgen blir jeg tjue av Alain Mabanckou (favorittbok lest i 2013)

Kurdistan – Tett inntil dagene av Mustafa Can (favorittbok lest i 2009)

Marokko – Pinnsvinets eleganse av Muriel Barbery

Mexico – Frida – Et selvmords anatomi av Slavenka Drakuli (favorittbok lest i 2014)

Norge – Du skal elske lyset av Margaret Skjelbred (favorittbok lest i 2012)

Persia – Månepiken av Mehran Amirahmadi (favorittbok i 2013)

Peru – Brev til en ung forfatter av Mario Vargas Llosa

Portugal – Nattog til Lisboa av Pascal Mercier

Russland – Damen med hunden av Anton Tsjekhov

Shetland – Hvite netter av Ann Cleeces

Spania – Vindens skygge av Carlos Ruiz Zafón

Sverige – Blåskjellstranda av Marie Hermanson (favorittbok lest i 2013)

Syria – Honningbeviset av Salwa Al Neimi

Sør-Korea – Ta vare på mamma av Shin Kyung-Sook

Sør-Afrika – Før jeg glemmer av André Brink (favorittbok lest i 2014)

Sørøst-Asia – Fuglen av Oh Jung-Hee

Tsjekkia – Om foreldre og barn av Emil Hakl

Tyskland – David Mahlers tid av Daniel Kehlmann

USA – Da gud var en kanin av Sarah Winman (favorittbok lest i 2013)

Zimbabwe – Damenes detektivbyrå av Alexander McCall Smith

Øst-Afrika – Svart mamba av Nadifa Mohamed (favorittbok lest i 2010)

 

 

 

Favorittbøker lest i 2015

2015 var et rikt leseår, faktisk har jeg aldri lest så mange bøker på ett år før.

Jeg leste totalt 95 bøker fra 13 land (da regnet som forfatterens hjemland):

Norge, Sverige, Danmark, England, Kamerun, Frankrike, USA, Japan, Afganistan, Finland, Island og Australia.

50 bøker var skrevet av norske forfattere og jeg leste flest bøker av kvinnelige forfattere (52) og den som regner kjapt ser at 42 bøker ble skrevet av menn.

 

Bøkene som ble best likt var:

1.Kristine Næss – Bare et menneske

2. Gerd Nyquist – Avdøde ønsket ikke blomster

3. Knud Romer – Den som blunker er redd for døden

4. Stein Riverton – Jernvognen

5. Selma Lønning Aarø – En rekke avbrutte forsøk

6. Olav W. Rokseth – Broren

7. John Williams – Butchers crossing

8. Ingebjørg Berg Holm – Stjerner over, mørke under

9. Lars Mytting – Svøm med dem som drukner

10. Gõy De Maupassant – Pierre og Jean

 

Se gjerne listen over favorittbøker lest fra 2008 til 2014. Noen du har lest?

 

Jeg leste flere bøker jeg vil kalle viktige, men som ikke kommer med på listen over de beste bøkene. Det er rett og slett fordi jeg synes de fortjener en egen liste. Den skal jeg skrive nå, så følg med.

Leseåret 2015 og planer for i år

Jeg hadde ingen lesemål for 2015, og kanskje nettopp derfor ble det mye lesing. En kan lure på om lesemål i seg selv virker hemmende eller stressende på selve lesingen. Å lese masse bare for å oppnå et høyere tall er det kanskje liten mening i. Likevel: Det å konkurrere litt med seg selv og å pushe seg til å fokusere på tekst, er ikke så dumt. Å lese er en fin måte å øke konsentrasjonen og bli mer tilstedeværende mentalt sett (kanskje ikke underveis mens lesing pågår, hvem er vel ikke fjern da?).

Jeg har heller ikke noe lesemål for i år. I fjor leste jeg det jeg fikk lyst til der og da uten å tenke at bøkene skulle passe inn i et mønster eller oppfylle noen krav, eller lignende. Slik har jeg tenkt å fortsette i år, rett og slett la lysten styre hva jeg leser. Det er likevel ikke til å komme bort fra at jeg raskt tenker organisering og strukturering av det jeg leser, så det er stor sannsynlighet for at årets lesing ikke blir så fri som jeg later som jeg får til.

Denne bloggen er ett år gammel. Det har blitt 22 publiserte innlegg, ikke så mange som jeg trodde det skulle bli. Jeg klarer ikke skrive så ofte som jeg ønsker og flere innlegg ligger lagret som kladd under overflaten.

Det å skrive under fullt navn kjenner jeg at hemmer meg. Jeg skriver ikke så fritt når jeg skal «representere meg selv», men er mer skeptisk og anspent og dermed dukker det opp flere skrivefeil jeg ikke ser før gjennomlesing lenge etter publiseringen. Skrivefeil er det verste som skjer, flaut er det.

Jeg vet at noen leser det jeg skriver (hurra!), og det ville vært fint om du la igjen en liten hilsen i kommentarfeltet til dette innlegget. Om du ikke vet hva du skal skrive, kan du tenke på hva lesemål gjør for deg, på hvorfor du leser og si litt om hva slags type innlegg du liker best: Rene bokanmeldelser, metainnlegg om lesing eller noe annet.

Jeg ønsker deg et godt leseår!

Nå skal jeg lage listen min over favorittbøker lest i 2015!

Tre bøker til oppmuntring

Hvis det går litt treigt med lesingen, eller du av andre grunner trenger en oppmuntring, kan jeg anbefale disse tre

 

Kommoden av Rune Belsvik

– Jolver Nilsen fyller femti. Han vil bli en bedre mann, som det er lettere å leve med – for han selv. Jolver har det med å være akkurat litt for ærlig med sin kone. Han har nemlig fått det for seg at ærlighet er viktig, men har ikke helt skjønt at det er ærlighet overfor seg selv som er viktigst. Litt for mye ærlighet kan være sårende og skape avstand. Det er akkurat det som skjer når han forteller kona at hun er blitt ekkel – og da snakker vi ikke «ekkel» som i ubehagelig på grunn av ting hun sier eller gjør, men at kroppen hennes er ekkel. For å si det sånn så får det konsekvenser.

Kommoden er en bok om å være mann med en rekke selvpåførte begrensninger, men litt haltende selvbilde og om hvordan han forsøker å bli mer som han burde være og om mannlig vennskap. Det handler om å ikke være helt komfortabel med seg selv, om å være nølende når man burde være sikker og om det tause fellesskapet som fins blant mange menn.

Dette er en fornøyelig bok som fikk meg til å le begge gangene jeg leste den, men som også har inspirert til videre tenking.

 

En rekke avbrutte forsøk – Selma Lønning Aarø

-Selma skal skrive om barndommen sin, enkelt tema tenker hun. Det er bare det at Selma er av den samvittighetsfulle typen som ikke vil gjøre noe galt og iallfall ikke støte noen. Er det mulig å skrive selvbiografisk uten å støte? Kan en selvbiografisk roman bli sann i andres øyne? Ifølge boken: Sannsynligvis ikke.

Lønning Aarø skriver lett og morsomt, uten at boken blir en humor-bok. Hun er bare flink til å sette ting sammen på en måte som får frem det komiske i det hverdagslige.

Boken passer perfekt hvis du trenger noe å le av som ikke er skapt for at du skal le, latteren kommer bare av seg selv.

 

Valmuekvinnen av Noëlle Châtelet

Marthe er 70 år. Hun er enke og har to barn. Hun har aldri vært skikkelig forelsket, men har levd som skygge av sin mann, som så mange kvinner i hennes generasjon har gjort. Som vi alle vet er det kaldt i skyggen, kanskje særlig i skyggen av menn. Etter mange år som enke er det som om noe løsner i henne, sansene åpner seg og hun kommer mer frem i seg selv. Marthe blir forelsket.

Valmuekvinnen er en nydelig historie jeg leste for et par år siden og som jeg har tatt frem igjen nå. Det er en bok om å ikke gi opp og om å finne kjærligheten igjen i godt voksen alder. Boka er lettlest og er trykt i stor skrift slik at den skal være enkel å lese for den som trenger det. Den er dessuten skrevet i et enkelt språk, som jeg vil tro er en god hjelp til dem som ikke er vant med å lese.

Håper noe av dette faller i smak!

Bokanmeldelse: Indre anliggender

Det er noe med denne boken jeg ikke klarer sette ord på.

Jeg har lest den to ganger, og fascinasjonen var like sterk andre gang som første.

Jeg bare ruller gjennom setning for setning, side for side og det er vanskelig å slutte å lese. Jeg vil bare ikke stanse. Faktisk er det sånn at jeg må tvinge meg til å slutte, må bestemme meg for at jeg skal slutte ved neste punktum, på neste side, ellers er jeg redd jeg hadde lest de 224 sidene i ett strekk. For selv om boka er fantastisk suggerende, kan det blir litt mye å lese en hel bok i et jafs.

Stig Aasvik er forfatteren bak Indre anliggender. Han har skrevet «en realistisk studie av Stig Aasviks hverdag», for å sitere baksiden av boken. Han tar oss med i sitt liv, med mange tilbakeblikk til tidligere hendelser, tanker og følelser, og kombinerer disse på mesterlig måte i kombinasjon med nåtid. Det gir en kontinutet og spenning til en bok som i sin stil ellers fort kunne blitt tørr, treg og tung. Boken har ingen kapitler og ingen avsnitt og setningene kan bli veldig lange, men de har sin funksjon og skaper en dynamikk inndelinger hadde ødelagt.

Til tross for bokens utleverende stil, opplever jeg likevel ikke at det blir for mye, selv om han deler svært intime detaljer om seg selv i deler av boken. At jeg ikke opplever det som navlebeskuende, tror jeg ene og alene handler om Aasviks gode penn (eller skal jeg si «tastefinger»?). Den er så velkomponert og rytmisk at den nesten kunne vært en sang.

Stig Aasvik - Indre anliggender

Stig Aasvik – Indre anliggender

Boken er fornøyelig lesing, og jeg er temmelig sikker på at jeg kommer til å lese den en tredje gang.

~~

Stig Aasvik, Indre anliggender, 2012, Cappelen Damm

 

2015-09-19 16.53.00

Bokanmeldelse: Blond

Marilyn Monroe er et av de mest kjente ikonene fra 1900-tallet og så vidt jeg vet fins hun fortsatt på plakater på gutte- og jenterom.

Marilyn Monroe er som James Dean – en figur med appell; en karakter vi fascineres av uten at vi vet noe særlig om innsiden.

Jeg har nå lest 300 av nesten 800 sider av boken. Jeg synes det er tungt.

Blond er en fiksjonsroman der Norma Jean Baker, som senere fikk kunstnernavnet Marilyn Monroe, er hovedperson. Forfatteren, Joyce Carol Oates, har stor fascinasjon for dama, som hun antakelig har vokst opp med som ikon. Jeg antar dette da de begge er amerikanske og det bare skiller cirka ti år mellom de.

Jeg er skeptisk til romaner som baserer seg på konkrete personers følelsesliv, uten at personen selv kan korrigere innholdet. Jeg mener det er etisk betenkelig. Det er litt av grunnen til at jeg har hatt Blond ulest i bokhyllen mange år. For å klare å lese boken, må jeg legge bort at det er en virkelig person historien handler om og fokusere på fortellingen.

Historien til Norma Jean er tøff. Hun vokste delvis opp hos sin bestemor, visste aldri hvem sin far var og hadde bare flyktig kontakt med sin mor, som mildt sagt var svært ustabil psykisk. Da bestemoren dør, overtar mor omsorgen, jenta er sånn cirka 6-7 år, etter hva jeg husker. Uten å gå i detaljer, så er det ingen stabilitet i livet til moren, barnet er aldri i sentrum og hun fôres stadig med kvinnenedsettende utsagn der godt utseendet blir en betingelse for kjærlighet.

Det går noen år, jenta overlates til en barnevernsinstitusjon, får vennskap og innsikt i helvete vennene har vært gjennom – her snakker vi alvorlig traumatisering – og reduserer egne erfaringer til «ikke opplevd noe vondt».

Norma Jean er ingenting i egne øyne, men får betydning og verdi når hun blir sett og ivaretatt av menn. Det blir hennes livsprosjekt. I søken etter tilhørighet og omsorg, sletter hun ut egne ønsker. Behovet for å bli sett er svært. Den paternalske overmakten er enorm. Kropp er inngangsbilletten som hindrer ensomhet. Aleine forsvinner hun. Behovet for å gi omsorg er også sterk i henne, men først og fremst for å slippe ensomhet.

Jeg får så vondt av Norma Jean og av det samfunnet og den kulturen hun var en del av. Et eksempel fra mannsverdenen er gutten som håpet at krigen ville fortsette slik at han kunne være mann. Å være mann er å være soldat. I vår tid ville vi håpet at krigen tok slutt slik at vi kunne begynne livet. På den tiden bokens handlinger er fra, var krigen en viktig del av livet. Slik var det også for kvinnene, for når mennene var i krig, fikk de jobb. Altså var det en fordel at krigen ikke tok slutt.

Det er vanskelig å lese side etter side med kvinneundertrykking, med mannlig dominans, med en traumatisert Norma Jean som fordi hun er traumatisert får blikket og kroppsspråket hun er så kjent for. Det er vondt å lese om en dame som kanskje hadde en avhengig personlighetsforstyrrelse, som sjelden tar egne avgjørelser som er gode for henne selv, som sjelden sier noe om hva hun mener, som ikke tenker fremtid og som aldri tar et oppgjør med noe. Hun er så bløt! Hun er så umoden! Og det er vondt å forstå smerten som gjennomsyrer mye av det hun gjør, og «se» hvordan hun forsvinner i blikket, hvor liten distanse hun har mellom seg selv og den hun er som privat person. Det er som om det private ikke fins. Dermed kan hun heller ikke beskytte seg selv. Hun er sårbar hele tiden.

Jeg har over halve boken igjen og kjenner at det vil ta tid å lese den ut. Boken er så dyster! Det krever mye av meg å trenge forbi motstanden jeg har, å forholde meg til avhengigheten, og svakheten, hennes når den preger hver side jeg leser. Likevel: Jeg skal lese denne og så gi den til noen andre.

 

Og kanskje skal jeg lese en biografi om Norma Jean.

Fiksjon er fiksjon.

Hvor stor del av Blond som er det, vet jeg lite om.

 

«Blond», Joyce Carol Oates, Pax forlag 2001

Bokanmeldelse: Det er jeg som er Torvald

Hvis du vil få masse oppmerksomhet for boka di, lønner det seg tydeligvis å parallellføre teksten med et kjent litterært stykke. Det er sånt pressen suger til seg.

Henrik Ibsens stykke Et dukkehjem er vel kjent for de fleste, om ikke annet så fra skolesammenheng.

Et dukkehjem er en del av kjernekunnskapen til skuespillere, også Mattis Herman Nyquist. Da Nyquist gikk på teaterskolen ble han så engasjert i karakteren Torvald i Et dukkehjem at han skrev rene forsvarstaler for ham (kilde: Aftenposten Kultur). Etter flere år ble de til tittelen på debutboken hans

Det er jeg som er Torvald

Bokcover Det er jeg som er Torvald

Bildet er lenket til Adlibris

Stillstand

Jeg plukket med meg boken fra bibliotekets hylle for nye bøker fordi jeg tenkte det ville være interessant å se om en «ung» mann kunne skrive godt om det hverdagslige. Jeg har ikke tall på hvor mange bøker som er gitt ut, og mange av dem har jeg lest, de siste fem årene som handler om de indre prosessene, om de nære ting som ikke er så enkle.

Det handler om å finne sin plass i sammenheng, om det så skulle være familie, yrkesliv eller i lokalmiljøet. Det handler om hva hovedpersonen vil at sin identitet skal være, satt opp mot hva den faktisk er. Og det handler om å leve et meningsfullt liv.

I denne søken tar forfatteren tak i de bittesmå tingene, gjerne bare observasjoner og følelser på bagatellnivå, og blåser det opp som sjebnesvangre hendelser. Det er som regel lite handling i disse bøkene. Og det skjer som regel ikke større ting enn at noen tar toget fra A til B. Og i en god forfatters hånd trengs det ikke mer for å skape en god bok med en stemning som kryper inn og under.

Det er bare det at når leseren er meg, så oppleves det som om jeg lest den samme boka om og om igjen. Jeg er lei av at det ikke tilføres noe nytt, ingen nye perspektiver, ingen setninger jeg bare må lese høyt, ingen stemning som kryper innover meg. Det er lite som skiller disse bøkene fra hverandre. Det er som om forfatteren har lest en realistisk hverdagsbok og tenkt «sånn kan jeg også skrive!» – og så gjør han det.

Du-bok

Det er jeg som er Torvald er en du-bok. Nyquist skriver til en person jeg tipper er han selv. Jeg lurer på hvorfor han ikke kan skrive ut fra et jeg-perspektiv? Det er slitsomt å lese om at du gjør.

Handler dette om at forfatteren ikke klarer å forholde seg til seg selv, men skaper distanse for å holde ut seg selv og dermed også tilværelsens blytunghet? Jeg mener; kona stiller så mange, harde krav til han, som at han skal ta seg av ungene og ikke gli inn i tankegrublerier, at han skal bidra til festen de snart skal ha i hagen om et par timer, noe som skaper rammen i boken; at han skal ha kontroll nok på seg selv til å gjennomføre de enkle, avgrensede oppgavene hun gir han. Han er en dustemikkel som tydeligvis ikke klarer å organisere seg selv, men trenger hjelp av kona. Han er så fjern at til og med seksåringen må ta grep og lede han gjennom matbutikken da han til en forandring skal handle – etter liste skrevet av kona.

 

Provosert

Jeg kjenner jeg blir forbanna (takk, Nyquist!), over tafattheten, over mangel på organisering av seg selv, over hvor mye han tillater seg å være inni seg selv istedenfor å forholde seg til realitetene, til oppgavene sine, til den virkeligheten som de få timene må få dominere. Jeg mener; når man venter femti gjester, så har man ikke lov å la egne behov og drømmerier få plassen, da må man jobbe og stå på og ikke oppføre seg som et barn!

 

Om å finne sin plass i verden

Jeg skjønner at Torvald sliter med seg selv og sin plass i verden, og det tror jeg mange kan kjenne seg igjen i. Vi har det godt i Norge og Torvald er ikke noe unntak. Jeg tenker at han har det for lett, han har en for kognitiv jobb. Han skulle hatt en fysisk jobb, og gjort et redelig dagsverk – ganske mye oftere enn han åpenbart gjør. Å montere en grill er så vanskelig at det ender med at grillen ligger i tusen deler på bakken med Torvald oppå, og at teltet mangler plugger og når han til sist får tak i dem må han fortsatt få beskjed fra kona om å få opp det fordømte teltet, noe som han også kløner til.

Torvald er en klønete fyr med for mange tanker. Han er en 2015-fyr.

 

Et dukkehjem anno 2015?

Et dukkehjem ble utgitt i 1879 og handler i hovedsak om kjønnsrollemønstre og hvilken plass kvinner og menn har i kraft av kjønnet de tilhører. Emma, kona til Torvald, er en organisert kvinne, som nærmest fungerer som barnevakt for sin mann.

I alle anmeldelsene og debattene jeg har lest om boka opplever jeg at koblingene mellom Ibsen og Nyquist tvinges frem, men selv ser jeg dem ikke. Jeg synes ikke menn i dag er undertrykket av kvinner, at kvinner styrer menn med fjernkontroll og at menn er bundet i hjemmet. Likevel skjønner jeg at det kan være trøblete å finne sin utgave av mannsrollen ettersom samfunnet er endret mye på én generasjon. Få unge menn i dag har hatt forbilder på 2015-utgaven av mannsrollen, de må skape seg selv.

Jeg opplever likevel ikke at det er veldig stor forskjell på menn og kvinners «kjønnsutfordringer», vi har begge forventninger til hverandre og opplever forventninger fra samfunn, arbeidsgivere, familie og venner. Både kvinner og menn må skape oss selv på nytt. Heller ikke kvinner har mødre som levde slik vi lever i dag. Mange kvinner sloss med seg selv om morsrollen eller yrkesrollen skal få størst plass, og tauene som trekker og sliter i ulike retninger er mange. Det er tøft for kvinner og det er tøft for menn som lever med oss, men det er også utfordringer som direkte er rettet mot menn.

 

Til slutt

Det er jeg som er Torvald føyer seg inn i rekken av bøker skrevet de siste fem årene av unge, norske forfattere. Det handler om de indre prosessene; følelsene, tankene, fluktene. Det er lite handling og den som er, kretser rundt de hverdagslige gjøremålene og hendelsene. Sammenhengen med Ibsens Torvald er konstruert, ikke opplevd gjennom teksten, men jeg skjønner at det er et godt grep for den som vil nå ut til anmelderne. En god bok skaper koblingene selv, og må ikke bli påpekt. Boken har dessuten få lag og lite å bygge på.

Likevel er det mye i den som gjør meg forbanna – Nyquist evner å skape følelser hos meg som leser og da er det kanskje en god bok likevel?

Bokanmeldelse: Til døden skiller oss ad

Jeg har lest veldig mye krim gjennom mange år og kom til et punkt der jeg ikke orket mer. Bøkene ble for like, som om de ikke hadde tid til å dvele med noe som helst. Det skapte et behov i meg for tyngde og dybde og en annen tilnærming til et tema.

For få år siden begynte jeg å snuse på kriminallitteraturen igjen og jeg fant noen perler, men fortsatt er jeg halvskeptisk til kriminalbøker. Jeg orker nemlig ikke for mange halvgode eller dårlige bøker og vil gjerne ha en slags garanti for at boken er god – både språklig og handlingsmessig. Ja, jeg vet det er umulig.

Over til bokanmeldelsen:

Til døden skiller oss ad

av

Ingrid Elfberg

plukket jeg med meg på årets Mammutsalg

Den så ut til å være noe mer enn bare en kriminalfortelling – og den forventningen innfridde.

 

Til døden skiller oss ad, bokcover

Til døden skiller oss ad

 

Til døden skiller oss ad har i hovedsak to handlinger som fletter seg inn i og ut av hverandre: Politikvinnen Erikas personlige historie med Göran, som har mishandlet henne i åresvis, og Erikas etterforskning av en forsvinningssak i det politidistriktet hun søker overflytting til, når hun rømmer fra Göran.

Til døden skiller oss ad er utgitt på Silke forlag, noe som gjør meg skeptisk, da jeg tidligere har lest en bok som var så elendig at det var ren viljestyrke som dro meg gjennom. Jeg la ikke merke til hvilket forlag som ga den ut da jeg kjøpte boken, men så det da jeg kom hjem. Boken ble stående ulest i bokhyllen fire måneder, og først nå i juni har jeg lest det.

 

Den traff!

Elfberg evner å nå inn til meg. Måten hun får frem Göran er troverdig og realistisk, jeg kjenner skrekken og den når inn til meg, som om den ble fortalt ansikt til ansikt av en jeg kjenner.

Göran er den klassiske psykopaten som faglitteraturen beskriver. Han er sjarmerende, kjekk, har glimt i øye, er sårbar og livredd, men skjuler det i handlingene sine. Han klarer ikke forholde seg konstruktivt til følelsene sine, med den konsekvens at han bruker omgivelsene til å få det han trenger. Kona Erika er hans eiendel, hans evige bekreftelse på hans verdi, som han henter ved å frata Erika hennes verdi. Hun blir en ting som brukes for å tilfredsstille Göran slik at han slipper å føle seg aleine, liten og kjenne på andre følelser han har sensurert vekk. Når Erika forlater han, føler han seg krenket. Han ser overhode ikke sin egen rolle. Han er perfekt. Alle andre er feil. Han er selvsikker, men har ingen selvinnsikt.

Både Göran og Erika er politi. Inntil hun rømte jobbet de på samme stasjon. Göran har mishandlet Erika mange år og hun har anmeldt ham. Problemet er bare at Göran skremmer dem han ikke kan manipulere og dermed «forsvinner» plutselig anmeldelsene til Erika.

Göran følger psykopatoppskriften godt, han oppsøker Erika på den nye arbeidsplassen, bruker familien hennes og det nye nettverket for å svekke troverdigheten hennes. Han er en edderkopp som spinner nettet.

Det er denne historien som fenger meg mest, altså fremstillingen av hvordan en psykopat er og handler og bruker manipuleringsevnene sine, og når det ikke holder, blir han voldelig. Paralelt med Erikas historie og hennes flukt og kamp for en hverdag uten Göran, følger vi henne i arbeidet som politietterforsker. Saken hun jobber med har likheter til hennes historie og Göran sniker seg inn her også.

 

Etterforsker forsvinning

Erika etterforsker hvorfor arkitekt Barbro forsvant. Hun jobbet ved Plan- og bygningskontoret og hadde ansvar for å godkjenne byggesøknader. Det kommer frem at det har vært trusler rettet mot Barbro, men hvem truer og hvorfor? Hva er det med Barbro som gjør folk sinte og hva er det med ektemannen, som ser ut til å synke inn i passivitet? Og ikke minst: Kan man gjøre en god jobb når man sjøl er traumatisert?

 

Språklige innvendinger

Til døden skiller oss ad er en god historie som speiler samfunnet og psykopatens makt over enkeltindivider, men også hele etater, som vi forventer profesjonalitet og objektivitet fra. Denne siden av boken gjør den til mer enn bare en kriminalfortelling. Historien er godt sydd sammen, selv om den gjerne kunne kuttes med noen sider, fordi det blir litt for detaljert på temaer jeg synes er mindre interessante.

Min store innvendig mot boken, og som bekrefter fordommene mine mot Silke forlag, er språket. Det er noen merkelige formuleringer her og der, språklig grums, som

Erika steg inn gjennom døren. Den velbrukte luften slo imot henne.

«Velbrukt luft» altså? Hvordan kan luften bli velbrukt? Luften kan være tung, men ikke brukt godt.

Luften i korridoren kjentes med ett emmen og innestengt, og det glitret av svevestøv i det svake lyset fra downlightsene i taket

«Svevestøv»? Det fins ikke svevestøv inne. Det er et ord som brukes «forurensende partikler i lufta som er så små at de kan holde seg svevende i lang tids-et skyldes i hovedsak veislitasje, avgasser fra kjøretøy og vedfyring» (kilde: Bokmålsordboka) – ikke om støv innendørs.

Videre er det feil bruk av ord og uttrykk, som  «i forhold til», at pulsen banker i kinnet og andre feil som jeg la mer og mer merke til utover i boken. Jeg vet ikke om det handler om mitt lesetempo eller om de språklig feilene er flere utover de sene sidetallene. Dette språklige grumset kunne lett vært luket vekk. Boken er generelt godt skrevet, så det er synd at oversetter og bokforlag har slurvet med dette.

 

Anbefalt?

Til tross for dette: Boken er god, den er lesbar! Og den gir noe jeg ikke har funnet i andre bøker – en litterær innsikt i psykopati.

Så: Les den og fortell meg hva du synes!

 

OBS!

Jeg har unnlatt å oppgi sidetall for siteringen, for at du som leser ikke skal få noen hint om hva som skjer i boken.

 

Sørlandske forfattere jeg har lest og likt

Man kan si mye om bokklubber og hvor dritt det er å måtte betale for en haug bøker en glemte å avbestille, men noen ganger er glemte avbestillinger starten på livslang kjærlighet. Jeg har blitt kjent med Line Baugstø og Margaret Skjelbred på den måten. Evig takknemlig!

I anledning Verdens Bokdag vil jeg presentere tre sørlandske forfattere jeg har lest og likt. Ikke at det er et stort poeng av de er sørlendinger, dette er noe jeg tilfeldigvis oppdaget som et likhetstrekk, og kan hende fins det flere jeg ikke har oppdaget. Opplys meg gjerne!

 

Tre favoritter:

 

Line Baugstø

– bergtok meg med Fire dager, åtte år og siden har jeg lest alt hun har utgitt, av voksenbøker.

Den som har truffet meg best er Regntid – en bok om en norsk familie som drar til Sri Lanka for å gjøre en forskjell. Fortellerstemmen er Gros, som er frilans-journalist, og litt lei av hverdagens repeterende, forutsigelige rytme, noe som ikke er vanskelig å ikke kjenne seg igjen i.  Når Gros mann, Harald, som er arkitekt, får i oppdrag å bidra til bygging av et fredssenter med norske bistandsmidler er hun ikke akkurat motvillig til å dra til Sri Lanka. Bistandsarbeidet er ikke så enkelt og ukomplisert som det kan synes som i trygge, trauste Norge. Å forlate et velorganisert land, gjør noe med en. Gro vet at gamlekjæresten også er i samme land og har en hemmelig drøm om å møte ham igjen. Er det smart? Hva skjer hvis en tillater seg å inkludere andre mennesker i det forholdet en er i, selv om det bare er på tankeplanet? Hva skjer når det norske perspektivet på fredsarbeid ikke er forankret i kulturen som råder i det landet en skal bidra i?

 

Mirjam Kristensen

– er jeg ikke sikker på hvordan jeg oppdaget, men da jeg leste debuten hennnes oppdaget jeg at den første boken jeg leste av henne likevel ikke var det mest sjarmerende jeg hadde lest. Hennes debut Dagene er gjennomsiktige er en bok om sorg, sett fra barnets perspektiv. Den burde leses av alle som jobber direkte med barn, for den gir en unik innsikt i hvordan barn opplever og ser ting, som voksne er blinde for. Boken gir en innsikt som fagbøker ikke kan gi.

Mirjam Kristensen har en tone jeg ikke finner hos andre. Hun skiller seg ut på en måte som gir meg følelsen av at historiene er viktige for henne, på en indre, ekte måte. Det virker på meg som om hun tar seg tid med bøkene, som om hun ikke skriver for å selge eller etter en slags oppskrift, som mange andre unge forfattere (særlig kvinnelige) gir meg inntrykk av å gjøre. Kristensen skriver fordi hun har noe å si, ikke fordi hun elsker å skrive, som mange andre begrunner bøkene sine med. Jeg har riktignok aldri snakket med henne, så dette er bare inntrykk og en opplevelse jeg har gjennom bøkene hennes.

 

Gaute Heivoll

– ble verdenskjent i Norge med Før jeg brenner ned, en historie fra en liten bygd på sørlandet fra en periode der en pyroman gikk løs. Denne perioden var samme år som Heivoll ble født. Boka handler om hva som skjer med lokalmiljøet når slike dramatiske hendelser skjer. Samtidig er dette historien om hvordan en forfatter blir til. Jeg likte boken godt, særlig den personlige historien til Heivoll som er fint flettet inn i historien til bygda.

Likevel er ikke dette favorittboken min av Heivoll. Novellesamlingen Doktor Gordeau og andre noveller fra 2007 ga meg lyst til å kaste hele greia i veggen, for noe så irriterende fantastisk skrevet om det indre og ytre miljøet mennesker godtar å befinne seg i! Heivoll er en mester til å beskrive de indre reaksjonene og beveggrunnene folk har for å gjøre eller ikke gjøre det det gjør. Ingenting er bare, men komplisert og sterkt indrestyrt. Det er lite dialog og diskusjon. Ting bare er sånn. Fastgrodd. Intenst.

Jeg må også trekke frem Himmelarkivet fra 2008, en roman som ikke har det samme gufset som novellesamlingen, men som likevel gir den tunge, seige følelsen av å stå fast, som gir innsikt i hvorfor folk fortsetter å være i det som bare er, uten spørsmål. Himmelarkivet er historien om Louis Hogganvik, som ble arrestert under andre verdenskrig og ført til Arkivet i Kristiansand, som var Gestapos hovedkvarter. Heivoll følger Hogganviks historie, men også sin egen gjennom prosessen det er for han å skrive boken.

Når jeg leser bøker som Himmelarkivet og Morfar, Hitler og jeg av Ida Jackson, er det den omfattende tausheten som slår meg som spesiell. Det som er skjedd, skal dynges ned i taushet og på den måten forsvinne. Denne strategien ser jeg også i saker som 22.juli 2011 og andre tragedier; mange mener vi skal glemme og ikke snakke om, men er det riktig? Hvordan kan vi klippe ut biter av vår historie og etterlate store hull? Jeg tror ikke det er mulig. Vi må forholde oss til det som skjer, også når det er vondt.

Det er skrevet mange bøker om andre verdenskrig. Jeg tror det skyldes av vi trenger å vite, både for å forstå og kunne forhindre, altså gjennom å få økt kunnskap og innsikt som samfunn, men også som individuelle personer trenger vi å være en del av vår egen historie.

 

Oversikt over utgivelser

Line Baugstø – se oversikt på Oktober.no

Mirjam Kristensen – se oversikt på Oktober.no

Gaute Heivoll – se oversikt på Tiden.no

 

 

 

 

 

Bokanmeldelse : Fuglene under himmelen

Det starter litt tregt med to mennesker som aldri har møtt hverandre før. Den ene nordmann med nordmenn i generasjoner bak seg, den andre fersk i Norge. Den ene er selvmedlidende inntil det komiske, den andre langt ifra det. Kontrasten mellom forfatteren og romanens hovedperson, for jeg insisterer på at hovedpersonen er Sarah og ikke Nils Harald Sødal, er så stor at jeg blir flau på vegne av landet jeg bor i. Samtidig birar den til nettopp å sette egne filleproblemer i perspektiv. Det trengs.

Der sitter forfatteren og føler seg litt utilpass som lytter til Sarahs historie, han nøler og er klønete. Jeg kjenner oppgitthet og litt irritasjon når han drar seg og sin rolle frem, som om det har noen betydning for historien. Er det ikke Sarah det skal handle om?

 

2014-12-22 14.43.17

Da jeg startet på boka var jeg litt lei av dette fortellergrepet der forfatterens tanker, følelser og reaksjoner gis plass. Kan han ikke bare fortelle historien, liksom?

Jeg har lest flere andre bøker med samme tilnærming, som Alt må vike for natten av Delphine de Vigan og 1001 natt av Vetle Lid Larssen. Fortellergrepet fungerer godt, men gjennom flere bøker mister det effekten. Dette er likevel bare en personlig innvendig mot teknikken. Hvordan dette oppleves kommer selvsagt an på hva slags bøker man leser og i hvilken rekkefølge.

Det viser seg etterhvert at forfatterens inngripen i den historien jeg opplever som den egentlige, virkelig er relevant og har en sammenheng med Sarahs historie.

 

Historien og parallell til annen litteratur

Sarah kommer fra Sør-Sudan, fra en liten landsby som heter Pajok. Da landsbyen ble bombet, flyktet hun sammen med mange andre. Hun var bare seks år. Hun var på flukt to år og kom til slutt til Norge i 1999. Dette er fortellingen om hennes reise.

Å komme bort fra foreldrene allerede som seksåring sier seg selv at er traumatisk og setter jentungen i en sårbar situasjon. Hun blir tatt vare på av andre voksne innimellom, men all omsorgen er kortvarig av grunner jeg ikke skal røpe her. Hun kommer senere i kontakt med voksne mennesker som er langt i fra vennlige og som setter spor i Sarah som blir værende som en stygg tattovering.

Sarah kommer etterhvert i kontakt med Roselyn, en to år eldre jente som også er alene. Roselyn skal følge Sarah resten av livet, iallfall resten av denne boken.

De to jentene viser omsorg for hverandre slik familie viser omsorg for hverandre, uten å nøle, uten å spørre seg hvorfor og om det lønner seg. Selv om jentene skilles, er Roselyn likevel sammen med Sarah gjennom det vanskelige hun må gjennom. Hun rådgir, støtter og presser mildt slik at Sarah ikke gir opp. Roselyn virker som veileder, mor og venninne.

Jeg opplever at Roselyn er med Sarah på samme måte som Temba Sibekos bestefar er med Temba når han har det tøft. Forholdet til åndelighet er kanskje vesentlig forskjellig i den norske og den afrikanske kulturen? Temba Sibeko er hovedpersonen i Guro Sibekos Krigerhjerte – min fars reise, som jeg tidligere har anmeldt (klikk på boktittelen for å lese).

Når Sarah forteller Nils Harald historien om sitt liv, forteller hun samtidig historien om kulturens betydning for opplevelsen av overgrep og hva som er sant. Hun setter Nils Haralds liv i perspektiv. Og hun gir liv til uttrykket «Stillest vann har dypest grunn», slipper opp for innestengtheten sin og lar oss få innblikk i et liv de færreste av oss har personlige erfaringer med.

Hun gir oss også innblikk i barns betydning og rolle i sudansk barneoppdragelse og samfunn, som fint settes opp som motsetninger, men også likheter, til det norske samfunnets syn på det sammen – da også inkludert barnevernets tvilende kompentanse. Hvor kulturelt betinget er barneoppdragelse? Hva er en god mor?

 

Min forståelse og tolkning

Fuglene under himmelen er en lettlest historie om hva som skaper tilhørighet, om å lytte til sin indre sannhet og om hvordan andres overgrep og utnyttelser ikke er over når det er slutt.

Sarahs historie er historien nordmenn trenger, fordi den gir dybdesyn til mange nordmenns endimensjonale, fordømmende bilde av hva innvandrere er, basert på historier i media og statistikk fra NAV. Sødal evner å gi liv til den kvinnen han har samtalet med, slik at jeg føler jeg kjenner henne, som om jeg har stått ved siden av dem og lyttet.

Sarah blir virkelig, ikke bare en romanfigur.

 

 

Men, du har ikke fortalt alt, Sødal!

I starten av romanen stusser Sødal over at Sarah valgte ham som forteller. Jeg lurer på det samme. Hvorfor valgte du Nils Harald Sødal, Sarah?