Bokanmeldelse: Krigerhjerte – Min fars reise

Temba er ikke som andre fedre. Ikke bare er han svart sør-afrikaner, men han er også et levende eventyr.

Temba er pappa til Guro i Norge, gjør det Guro til norsk-afrikaner?

Krigerhjerte – min fars reise handler minst om kulturutfordringer og dagens Norge. Mest handler den om Temba Sibekos liv, slik det var i Sør-Afrika.

Guro Sibeko har skrevet sin fars historie. Dette er hennes sjette bok. Språket er til tider knotete med setninger som «stotrer», de krever tålmodighet for en som er opptatt av språk. Formidlingsevnen er likevel god. Til tross for mine kognitive utfordringer i perioden jeg leste boka, virket den slik på meg at jeg bare ville lese videre. Tembas historie er spennende som en fiksjonsroman; utrolig, men troverdig som dokuroman.

Det som fenger meg mest er ikke supermannen Temba, som kan det meste, deriblant er han diamantsliper, diamantforhandler, pastor, mekaniker, ANC-oberst. Det er historien om vennskap, om å finne støtte i det som ligger inne i seg selv, som ikke svikter selv om mange rundt gjør det. Det er historien om bestefaren som snakker til Temba når han har det verst, som gjennom praten gir Temba nytt pågangsmot når det sviktet for en stund, selv om kritiske røster nok vil hevde at døde mennesker verken kan gi råd eller pep-talks, er dette noe jeg ikke bryr meg om. Enhver må få tro og oppleve som han gjør.

Boken er omtrent likt delt mellom tiden i Sør-Afrika og tiden i Norge, likevel er det mest tiden etter Temba kom til Norge som fascinerer meg. Jeg vil tro det skyldes at det er denne delen jeg er mest interessert i, ikke like mye de årene han var politisk aktiv gjennom sin rolle som soldat. Delen som er fra hans tid i Sør-Afrika forteller meg mest om det store kunnskapshullet jeg har om Afrika og ANC. Jeg blir flau, men samtidig tirrer det litt. Jeg vil vite mer.

Det er episoder fra de første årene i Norge som så tydelig viser hvor homogent landet vårt var i 1970, med tanke på kultur og fargerike fellesskap, som fenger meg mest. Jeg blir flau når Guro forteller om hvordan enkelte nordmenn imiterer en apekatt når de ser faren hennes. Folkeskikk var visst en uting. Jeg har ingen tro på at det er annerledes i dag, rasismen og usikkerheten tar bare andre former og de fleste har vel skjønt at de bare understreker seg selv hvis de imiterer apekatter.

Jeg kjenner meg igjen i Tembas enorme vilje og stolthet over å bidra og delta, også i Norge, både som menneske og som forpliktet overfor det samfunnet han lever i. Temba ser seg selv som arbeidstaker og stoltheten hans ligger i dette. Legen må kreve uføretrygd etter at Temba har presset seg gjennom flere arbeidsperioder med stor risiko for forverring av sykdommen. Han har ikke lenger noe valg, han risikerer å dø dersom han fortsetter å la stoltheten vinne.

Jeg kjenner meg igjen i staheten og stoltheten over å utrette, over å høre til og bidra. Jeg tror at mange som kan bidra ikke ser verdien i dette utover å tjene penger. Det ligger mening i å bidra, ikke bare for å bidra med skatt og til økt bnp, men fordi arbeid gir verdighet. Kanskje det er derfor Temba ikke klarer gi seg, men hele tiden fortsetter videre?

Krigerhjerte – min fars reise er historien om Temba Sibeko, men også fortellingen om Guro, hans datter. Det handler om samspillet og konfliktene deres, men til tross for at Guro plasserer seg selv inn i historien, overtar hun den aldri. Det handler ikke om Guros syn på allting, men på faren som selvstendig person.

For oss som kjenner de fleste historiene om Afrika fra mediene er dette god lesing. Vi kommer bak nyhetsoverskriftene og får innsikt i det levde liv. Dessuten: Svarte er ikke skattesnyltere som kommer til Norge for å sløve vekk livet, men for å bidra. Jeg tror at Guro har vist oss litt uopplyste lesere menneskeligheten i figurer mediene presenterer for oss.

Jeg tenker vi har godt av det!